Lise Stormoen: Endelig lys

 Utstillingsanmeldelse

Lise Stormoen: Endelig Lys

Av Tom Ståle Engebretsen

Lise Stormoen markerer seg sterkt i Moss kunstforening. Det har vært en lang prosess. Denne fotoutstillingen viser hvorfor hun hører hjemme på kunstscenen.

 

Her er det mye flotte farger. Som i livet. Men det kommer med en pris. Det som er forlatt. Gamle biler i en bakgård. Nedlagte hus hvor det finnes spor etter mennesker. Fotografier som forteller sine egne historier. Det nye som tar over. Naturen som vokser videre. Dette er bilder som rett og slett må være i farger. Sort hvitt bilder byr ofte på nostalgi, melankoli og fantasi. Noe som engang var. Når Stormoen`s bilder vises i farger, så er det med oss. En tilstedeværelse i nuet. Fortiden er med. Men vi ser på tiden at det er nå. Det er et virkelig kunststykke å formidle dette. Dette er ikke bilder hvor tematikken er enkle dokumentasjoner over forfall. Dette er så mye mer. Dette er å bruke fotografiet til å fortelle historier hvor alt henger sammen.

Likevel kjenner vi på uroen som ligger bak. Hjemmene er forlatt. Der det engang var aktivitet og familier. Borte med tiden. Det er et nærvær av historier i Stormoen`s bilder, at det blir nesten litt ubehagelig. Estetikken møter virkeligheten. Fortalt på en sublim måte.

Fotografiene er små stykker av mørk poesi. Vi er nødt til å lese de som noe sterkt. Ikke minst fordi det største bildet er av en gravstøtte. Det er et bilde som bryter med den harmonien vi ellers opplever.  Det er ikke tilfeldig. Ingenting er tilfeldig med denne utstillingen. Vi fanges inn i en større helhet. Poesien er mørk, men det er også uendelig mye lys i det vi ser.

 

Det er unødvendig å si at det fotografiske håndverket er av ypperste klasse. Vi er forbi det. Innholdet føles utleverende uten av vi trenger å gå inn i det. Et modent blikk på tilværelsen. Man trenger livserfaring for å komme dit. Det er livet. Den nærheten til livet som blomster og ugress kan skape i sine farger. Det er et manifest på hvor vi står. Det gir glede å se alt dette. Historien er med oss, selv om hendelser visner bort. Alt tar sin tid. Borte blir det ikke. Sporene etter menneskene. De er med.

 

Det kan nok være mange måter å se denne utstillingen på. Tilsynelatende lar vi oss imponere av fargeprakten. Men vi ser tegn på ting som ikke eksisterer lenger. Det er dette som er imponerende med utstillingen. Det føles nært, og det skal en god kunstner til å formidle dette.

 

View 2 : Venezia

Denne fanzinen ble en suksess! Den trykte versjonen er faktisk utsolgt. Det er en beskrivelse av å være på skrivekurs med Kristin Flood. Temaet for denne turen var Leonardo Da Vinci. Og vi var i fantastiske Venezia! Her kan du lese og se bildene mine fra turen som ble gjennomført i april/mai i år. (Trykk på linken herunder) Det er også noen flotte tegninger med i fanzinen av Anders Five Gunnerud.

https://issuu.com/tseart/docs/view2

Dirk Serries Interview

There and then.

About a year ago Dirk Serries was visiting Norway with the band Yodok III. I really had to talk to this man about music. You know: The things you have to do.

To be honest I was thinking about publishing this, in a ambient printed fanzine. But, time´s running and my schedule is to tight. No magazine yet.

Anyway I think the conversation we had at Chateu Neuf in Oslo is something to write about for all ambient fans and Dirk Serries fan especially. The occasion was Yodok III concert the same evening.

About Yodok III

Dirk tells with his own words:

- Christoffer Lo and Thomas Järmyr invited me about 4 years ago. (Now it is 5) They said they know my music, and they thought drum, tuba and my guitar would really work well together.

So they flew me over to a studio in Oslo, and we recorded our first album.

We communicate through music. I didn´t really know what to expect. But we started up a jam without talking. 20 minutes later with we had our A-side on the album.

From that moment it has been a constant work with projects and that´s why I am in Norway so often.

Dirk tell´s about how Yodok III works:

- The secret behind Yodok III is that there is no ego between musicians. It´s about the beauty of create.

It´s improvised. We don´t even know who´s gonna start playing at the concerts. It´s purely improvised.

Also the albums are. But that´s the beauty of it, and an amazing experiment.

Here in Norway, Christoffer Lo also play in the famous band Highaskite. So he is a well known man here in Norway. But maybe less known for this cooperation. 

Dirk Serries roots are from Antwerpen in Belgium. He now lives in the suburbs nearby. Living together with his wife and a couple of animals. To my relief he is not religious or spiritual fascinated. 

- No. I read a lot of philosophy books. Nietzsche and Goethe. But of course; ambient music, atmospheric music, can create a sort of special enviroment if you listen to it. But I never say how you gonna experience my music. Because everybody experience it in a different way. So why would you explain this? Why would you add up a concept around it?

Dirk explains his own questions;

- Everybody appreciates the music in they´re own way. Some read books to it. Some relax to it. Some sleep to it. But don´t force it upon your listener. That´s not cool. That´s not right to do, I think. The only things that illustrates my music is the photographs and the abstract titles. That´s it.

Vidna Obmana (vidnaObmana)

You can't talk with Dirk Serries without talking about his pseudonym vidnaObmana. He used this name from 1984 to 2007. Literally it is translated to "optical illusions" and it´s originally a word from Croatia. 

- In 2007 I stopped vidnaObmana completely. Because I was changing style a bit, and I didn´t feel comfortable with the name. 

I had to tell people that I was moving in other direction. And also for the first time in my life, I was comfortable to actually doing something in my own name.

When Mr. Serries talks about this, he also open his mind about the change to come.

- I had a serious "burned out" in 2003. I was at home for almost 1 1/2 year. Being dissatisfied that people expected for me so much; What to do and what to release. I feel that I could´t look back, with what I did, with pride. I look back with vidnaObmana with a sort of negative feeling. Like I was sick of it. I didn´t feel right with it.

-And then I rediscovered myself. All this facilities with ongoing search, for who am I, for what can I do, and what can I achieve with the ability I have. I have limited ability as a guitarist, but I have good ears. I can see what´s coming. I can respond. I know to react. And suddenly to all this kind of research, I can´t condemned my past.

I have to feel positive about what I did with vidnaObmana. That also make me as the person I am now.

Dirk has made a remarkable list over releases during the years. He also collaborates with several artists, and I had to ask about he´s own favorite album.

- I think I can look back to releases in the early 90´s. Like Passengers beauty (-91). Before that I was into industrial music. So this album was a complete makeover so to speach. And that still is a very important album for me. Of course I listen to it and think I could make it better. But at the time period, with the limitations I had…

After that, Steve Roach became a very important person to me. I learned a lot about technics and working with people.

But to tell about the most exciting time, was my first album under my own name; The origin reversal.

That´s a very important and favorite record. But there is difference with solo albums and collaboration album.

Yodok III is very close to my heart.

Streams of consciousness 

By now Dirk has released 10 album with Streams of consciousness as the title. All the releases in his own name. And he uses his iPhone to take all the picture to the album art.

- "Streams of consciousness" I just play. I hit the record button and play. They are all real time. Just cleaning up a little with EQ and mastering. That´s it. That´s the beauty of it. I transpose the idea of me as an ambient musicians. The sound need´s to be clear, need to be fine and precise. Totally different from a free jazz thing. 

But with ambient music, every little mistake, every little thing which is not correct… You can hear that. 

It destroys the mood you are creating. But I find out, that you can do it anyway. Even if you´re not prepared. Even if you love the control. You can do that. And you can come out with the same level of quality.

He tells me more about this:

- One day you sit in the studio. Delete something. Add something. Using 20-24 tracks. I was there. But suddenly I feel that I didn´t make music anymore. I wasn´t playing. I actually work in a laboratory. Like a doctor.

It was a long way for me to go. The only thing that didn´t change was how I use loops. How I use the repetition. How I layers things… That didn´t change. Either it was synthesizer or acoustic instrument, that is now a guitar. But the approach changed completely. And that is how you evolve and grow as a human being.

What Dirk Serries listen to.

- I think it is quite healthy for musicians, not only to focus on one genre. But listen to as much as you can. Because that educate yourself as well as a human being. 

So I listen to a lot. I listen to a lot of jazz. John Coltrane, Miles Davis. Fusion-works from the 70´s. On the other side I love Arvo Pärt. Now and then I listen to independent rock music. Like Radiohead. I was a huge David Bowie fan. But not so much ambient music though. The ambient music I play, is probably a big part of myself.

That is maybe why I don´t listen to much on others ambient music. Strangely enough.

A few hours after this conversation, Dirk Serries went on stage with Yodok III. 

Thank you Dirk, for sharing lot´s of thoughts with me. And thank you also for all the music pleasure you give.

Tom Ståle Engebretsen

Text and copyright photo by Tom Ståle Engebretsen

Linker:

http://www.dirkserries.com

https://tonefloatikon.bandcamp.com/album/streams-of-consciousness-131810

https://projektrecords.bandcamp.com/album/disorientation-flow

https://en.wikipedia.org/wiki/Vidna_Obmana

https://twitter.com/dirkserries

https://www.facebook.com/Dirk-Serries-Microphonics-208662235870103/

https://www.discogs.com/artist/605817-Dirk-Serries

Germany - Nordstrand

Rungholt

Ever since I started with music (4-5 years ago) I´ve been fascinated by the story of Rungholt in north-west Germany. This story has to be a music project! But, there was a few "but`s " here: I must be a better musician. Through the years I am on my way. I´m sure not ready yet, but it was time to visit the place where everything happened long time ago.

So, this february, me and my travel companion Helene Fjell set of to Nordstrand outside Husum. We lived at Nordsee Domizil Schobüll for 8 days.. A base to do research and also some photos. Helene got me started with pinhole photos. Each evening we developed film paper (used as negatives) from our "pinhole-boxes". I got some really nice shots from this. I keep them secret a while….. Future album covers!

Anyway: This tour was meant to be a research tour about "Grote Manddränke". Rungholt´s existence is beyond no doubt. Proved by scientists. (A. Busch)  The only remaing land is the Island Südfall. Rungholt was taken by  "Blanker Hans", the storm weathers name, in 1362. Somewhere between 1000 and 1500 hundred people drowned. That was a huge amount of people at that time. Hamburg had about 8000 citizens at the same time. 

But that is not all: In 1624 "Blanke Hans" appeared once again. It swallowed Alt-Nordstrand in the same area. This time 5000-7000 people drowned. 19 out of 22 churches disappeared in the ocean. We visit 2 of the remaining churches. On at the island Pellworm - Die alte kirche. And the second one at Nordstrand, located at Odebüll.

This is true facts and I am not sure how much I gonna tell this time…

All because this is my future music album. The biggest project I ever done. Planning a release in 2017. I actually need all that time…

During our stay, we met author and guide Robert Brauer. He lived on Südfall for 21 years. He could tell us a lot about the history of Rungholt…

(Robert Brauer and me looking at pictures from his science of Rungholt. Photo Helene Fjell)

So this mission to this area was a complete success. To understand and to get the facts about the history. (There is even a "Blanker Hans" museum in Busum. http://www.blanker-hans.de Of course we went there to. 

The music process will continue the next years. 

Helene Fjell - From Nordic Light, Kristiansund

Finally I made this short documentary about Helene`s exhibition in Kristiansund in 2011. No excuse, but moneywork is taking too much of my time. Always. Even though I do have some time now in january to fix all the things that is hold on wait. More post to come.
Anyway: This film I am quite satisfied with. Doing everything and I also think I got the right music on it. There was a great and cosy mood all these days and the music in the film are like that. There´s even a preview of my upcoming album at the end of this film. Never released before! Take a look at the film.

Space world med Kanario D`Bogart

Science fiction. 3D grafikk. Musikk. Modellbygging av romskip. Kanario D`Bogart er mannen som tar gutteroms aktivitetene til nye høyder. Og det er nesten så man blir litt misunnelig. Alle de aktivitetene man selv likte som liten stoppet ikke hos Kanario.
Uten å nevne alder, så er Kanarios verden alt man bare kunne ønske man selv holdt på med.
Det er kunst. Det er opplevelse. Det er en visuell fornøyelse å begi seg inn i det han gjør.
Og i tillegg er det musikk som gjelder.
- Jeg prøver å integrere musikk i animasjonen, forteller Kanario.
- Nå har jeg riktignok ikke rørt musikken på ett år, men den kommer og går.
Han forteller om 300 ferdige låter på harddisken. Riktignok mye eksperimentelt. Og det er en imponerende produksjon den karen har bak seg.

Det er en god gutteromsfølelse å være på besøk hos Kanario. En blir tenåring igjen. Det er nysgjerrighet og profesjonalitet over det Kanario lager. Vi hører igjennom mye av musikken hans. Det dunker som det skal.
- Jeg liker Euro-trance. forteller han. Spesielt når jeg kjører bil.
Og det går i gamle veteran Saab-er. Og en oppusset gammel ambulanse. Med musikken på fullt.

Opprinnelig kommer Kanario fra Spania, og havnet på Nesodden for 16 år siden.
- Jeg har spilt i band. Jeg har spilt på gata. Og jeg spiller pønk på gitar, forteller han og undrer seg:
- Lurer også selv på hva jeg lager noen ganger. Dub er vel kanskje en riktig betegnelse…
Spørsmålet står åpent, mens vi lytter oss igjennom flere låter.

Det er ingen tvil om at animasjonene og musikken henger sammen. Multikunstneren trives med det han gjør.
Jeg er fascinert av hvor mye han faktisk har gjort. Hvordan han har tid til alt. Men jeg spør ikke om det. Kanario er en entusiast. Da gjør man. Man handler. Ikke bare tenker og vurderer. Slik jeg ofte driver med. Det er derfor en stor vitaminsprøyte å se aktivitetene til Kanario.
Modellromskip som er over 1 meter lange og ditto store.
Space world. Ikke butikkkjeden, men Kanarios verden.
Herlig å ha med på Nes!O.

Sjekk hjemmesiden hans her: http://www.kanaafutura3d.com/

Terje Winther - Et ekte synth hjerte som blir med på Nes!O

Terje Winther blir med på electronica prosjektet Nes!O.
Tekst og foto: Tom Ståle Engebretsen

Et møte med synth guruen Terje Winther byr på en opplevelse.
Puben på Granholt er åstedet. En flaske eplemost til hver av oss. Jada.
Nesodden er en liten plass hvor vi begge er oppvokst. Vi har sett hverandre før, men ikke snakket sammen. Før nå.

Piano timer hos fru Patey er noe enhver musikalsk unggutt fra Nesodden har vært med på. (Den damen er en legende her ute.)
Terje var intet unntak. Men i motsetning til veldig mange andre gikk han videre med musikken. Det ble Musikkhøyskolen på Terje.
Og det er vel egentlig bare starten.

Terje forteller energisk om alt han har gjort. Jeg har ikke sjangs i havet til å skrive ned merittlisten hans. Han snakker fort, kunnskapsrikt og med smittende entusiasme.

Terje er en mann i bransjen.
- Du vet at vi lager synth treff? Et skikkelig nerdetreff hvor alle anorakker fra skapet dukker opp. Jeg elsker å spille live. I bandet vi kaller WintherStormer er vi 4 mann. Her skal jeg love deg at logistikk kan være en utfordring…
WintherStormer er altså bandet til Terje og Erik Stormer.
- Når vi blir spurt om å spille live, har vi ofte et problem. Vi har så utrolig mye stæsj med på scenen. Når du kan tenke deg ekstremt mye utstyr…. Ja da må du doble det!
Han forteller at mye improviseres når de spiller. De går ikke av veien for hjemmelagde instrumenter. En lidenskap som har holdt seg siden 70 tallet.

Jeg prøver å finne litt ut om hans egne soloprosjekter. Han bekrefter sin inspirasjon fra Berlin school musikken. Et uttrykk han også med glede utdyper.
- Det er så mange sjangere i dag at man er nødt til å ha flere referanser i dag, forteller han.
- Det holder ikke å si at man spiller elektronica. Det blir like dumt som å si at mann spiller gitar. Musikkstil forteller det ingenting om.
- Jeg er opptatt av Berlin school som er basert på det gamle Tangerine Dream, og Klaus Schulze. I andre land kan det hete Tectonic music eller space music. Når jeg spiller live bruker jeg mye analogt utstyr. Det kan være lange forløp med sequencer og mini moog. Det er mykt og vakkert og gjerne rytmisk. På scenen improviserer jeg gjerne soloer.

Jeg savner en lydopptager når jeg snakker med Terje. Han forteller så enormt mye, og jeg sitter kun med notatblokken min. Jeg hører hva han sier, og suger til meg kunnskap. Men å gjengi alt vi prater om, er ikke helt enkelt.
Rekker å notere ned noen bruddstykker;
- Det var så herlig bass i det anlegget. Alt vibrerte så tenna skrangla.
- Det er et håndverk. Gjort det mange nok ganger så får man dreisen på det.
- Det er en tung seig materie.
- Jeg reparerer gamle synther.

Vi snakker om lyd. Det vil si Terje snakker om lyd. Lyd design.
- Det er gamlegutta som kan lyd, sier Terje. Det er de som setter sitt fingeravtrykk på lyden.
Han forteller om Michael Jacksons ”Billie Jean”.
- Når du hører starten, ummph ahh, bare trommer, så vet du likevel at det er ”Billie Jean”. Bare på noe så enkelt som trommer. Det er det håndverk bak.
Terje nevner navnet på produsenten, men jeg rekker ikke å skrive det ned i farta. (Jeg burde vite slikt/gjort research, men nuvel…)

Jeg spør Terje om hva han tror om fremtiden til musikken. Hvordan landskapet vil se ut, nå som plateselskapene styres mer og mer som enkeltmannsforetak.
- Det har aldri vært laget så mye musikk som nå, forteller Terje.
- Man drukner i alt som skjer. Det er tydeligvis en metning. Live er tilbake for fullt. Man vil oppleve noe som er ekte, samtidig som konsertarenaer forsvinner. Det er en miss match i forholdet her. Jeg venter egentlig bare på at Napster generasjonen finner en løsning.

Jeg noterer ned en haug av artister som Terje foreslår å lytte til. Så tar vi turen ut på gata for et bilde. Jeg strener inn mot fotgjenger feltet.
- Her kan vi ta et bilde foreslår jeg. Ikke helt Beatles, men en fin location…
- Ahhh. Kjempetangenter! sier Terje Winther.

Svein Kristiansen og BULB med på Nes!O

Svein Kristiansen fra bandet BULB.
Tekst og foto: Tom Ståle Engebretsen

Det er mange rare tilfeldigheter som kan oppstå når man går med en idè.
Svein Kristiansen ble jeg introdusert for av hans kone, da jeg nevnte ideen om electronica prosjektet til henne for litt over ett år siden.
- Hei, mannen min lager musikk, sier hun.
- Kanskje det kan være interessant…
Og dermed fikk jeg møte Svein Kristiansen for første gang.
Nå har det gått en sommer til, og prosjektet er i startfasen. Svein har nettopp sendt meg en sms om at han har en CD klar. Kort vei til et møte denne sommerkvelden.
Jeg vet ikke så veldig mye om han, men de gangene jeg har hilst på han, har jeg fått et inntrykk av en svært sympatisk og hyggelig fyr.

Og endelig blir det tid til å finne litt ut om musikken hans.
Allerede som 2 åring var Svein Kristiansen opptatt av musikk. Da satt han og lagde platespillere av pappesker. Rett og slett i fascinasjon over dette forunderlige som kunne avspille lyd. Som 11 åring var den første gitaren på plass. Og bare noen år etter det, var band virksomheten i gang.
- Det ble en del forskjellige band da, forteller Svein.
- Jeg har spilt i både rockeband og jazzband. Noe konserterfaring har det også blitt.
Mr. Kristiansen er oppvokst på Greåker i Østfold får jeg vite. (Ja jeg spør jo om det da, selvfølgelig.) Til Nesodden kom han med familien i 1998. Slik må jeg vite, når det handler om dette prosjektet. Er det egentlig nødvendig? Jo, selvfølgelig. Dette er ren Nesodden patriotisme.
Men nok om det. Nå handler det om Svein Kristiansen og bandet Bulb.

I 1995 startet det som skulle bli opptakten til Bulb.
- Det tok for alvor fart den gangen da jeg ble kjent med Vibeke Thoresen Dahle, forteller Svein.
- Jeg traff henne da hun koret på en konsert med et band jeg spilte i. Hun hadde en fantastisk stemme, og siden da har vi samarbeidet.

Hvordan jobber så disse to sammen undrer jeg.
Det handler oftest om at Svein lager noen ideskisser, før Vibeke kommer til studioet og bidrar med tekst og vokal.
Riktignok er Bulb i dag et band med flere medlemmer, men kjernen i Bulb er Svein og Vibeke.

Hva slags musikk spiller egentlig Bulb, spør jeg Svein. Det hører med til historien at noe av materialet ligger ute på myspace, men det er like gammelt og utdatert som myspace i seg selv er.
- Vi er veldig inspirert av Portishead og Massive Attack, forteller Svein og utdyper;
- Jeg trodde egentlig ikke at jeg skulle like den type musikk. Men det er noe med melodiøsiteten, lydkulissene og vokalen.
Vi beveger oss mer melodiøst av sted enn Trip Hop sjangeren. Vi er ikke så mørke, forklarer Svein.
-Det er en viss tidløshet over det vi lager.
Han kan fortelle at han liker både progrock og jazz og finner inspirasjon også her.

Bulb består i dag av Svein Kristiansen, (synther, programmering, gitarer) Vibeke Thoresen Dahle, (vokal) Dag Tore Johnsen, (bass) samt Erik Jøkling (trommer).
Tidligere var også Dag Evjenth med, og han har også skrevet noen av de gamle tekstene til Bulb. Låter som er med i dag.
Foreløpig har de ikke gitt ut noen plate, men det er et svært sterkt og godt materiale på gang…
- Vi har ikke akkurat forhastet oss sier Svein. Mye av det vi lager har vært igjennom stadig forbedringer. Det har vært litt av og på. Plutselig blir det lange perioder i strekk med arbeid. Jeg jobber når jeg synes det er morsomt.
Og da er det greit for Svein Kristiansen at han har eget studio, hvor det er plass til alle Bulb medlemmene og øve.

Jeg får en CD av Svein, og tar noen kjappe bilder. Ja, han er så hyggelig som han ser ut.
Vi er blitt enige om at vi skal bruke pressebilde av bandet som en annen fotograf har tatt, når vi kommer til lansering. Jeg får vel gå med på det.

Vel hjemme med Cd-en i anlegget har jeg en utrolig opplevelse;
Dette er virkelig noe stort på gang… Det låter som Portishead og Massive Attack! Det er ikke tull. Det er så stort som dette. Og det ligger upublisert på en hardisk. Før nå.

"ffunk" med på Nesoddens electronica prosjekt: Nes!O

Frode Holstad er multi instrumentalist som blir med på Nes!o utgivelsen.
Tekst og foto: Tom Ståle Engebretsen

Frode Holstad er en hyggelig mann jeg har kjent noen år, gjennom arbeid i Nesodden kommune. Jeg visste at han drev med gitar kurs og er aktiv som hobby musiker. Men litt feilaktig var jeg sikker på at jeg hadde med en ekte rocker å gjøre. Så feil man kan ta.

En mer musikalsk -og sjanger grensesprengende låtskribent skal man lete lenge etter.
Demo Cd-en jeg fikk kunne by på svært så herlig ambient.
Han er multi instrumentalist, og med respekt å melde; En hyggelig rocker, med sans for mange genre. Han går ikke av veien for ekte 80 talls synthpop heller.

Hva er så historien bak ffunk og Frode Holstad?
ffunk betyr enkelt og greit; Frode Funk.
- Det er et kallenavn som har hengt ved meg fra tidlig alder, forteller Frode.
Opprinnelig er han en skikkelig bygutt, oppvokst på Årvoll i Oslo. Og han forteller selv at han er egentlig trombonist fra korpstida. Ja, også har han spilt i jazzband med mer.
- Så ble det funk band i 1970, kan han melde.
- Jeg begynte med bassgitar. Vi var 4 stykker som holdt på en 3-4 år. Vi lagde låter sjæl.
Oslodialekten er tilstede, selv om han har bodd her på øya siden 1987.
Det har blitt mange konserter på Frode etter funkbandet også.
Han mimrer litt om tida på i kjelleren på Hagstrøm musikk (legendarisk musikkbutikk i Oslo)
- Det var her vi møttes og bygde et stort nettverk, forteller han
- Maris Müller, Svein Dag Hauge, Håkon Graff, alle var vi en stor musikerkrets den gang. Personlig synes jeg det ble vanskelig å leve av å være musiker. Noen klarte det. De var på rett sted til rett tid.
Frode er en fyr som er oppriktig glad på andres vegne. Han kan kunsten å glede seg over andres bragder og prestasjoner. Han kan hjelpe mange dit, uten å ta noe av æren for det selv. Han er generøs og sindig.

Hjemme hos Frode blir jeg servert kaffe fra en av mange espresso kopper han har kjøpt i utlandet.
- Det er en samler i meg også, forteller han.
- Alle steder jeg er ute og reiser, kjøper jeg alltid en espresso kopp. Det blir en fargerik samling av det.

Musikeren Frode er fascinerende. Han behersker og spiller blant annet trommer, elsker kongas, spiller alle typer fløyter, munnspill, gitarer i fleng og alle typer tangent instrumenter. Og han kan spille de. Det er ikke til pynt.
- Jeg begynte allerede som 3 åring å ”bråke”, fleiper han med.
Pr. i dag han installert seg i heimen med eget studio, som har en overflod av diverse instrumenter.
- Jeg bruker musikken og kreativiteten som min greie til å slappe av fra vanlig jobb, forteller Frode.
- Stort sett sitter jeg mange timer hver kveld. Det er mange instrumenter det skal øves på. Det skal vedlikeholdes. Det blir en jobb i seg selv.

Musikken da Frode? Når fikk du interesse for electronica?
- Det startet vel på 80 tallet. Kraftwerk og Jean Michel Jarre var store. Jeg kjøpte synth den gangen. En Ensoniq.
- Man blir et produkt av alt det man hører og tar inn. Samtidig må man være åpen for nye ting, forteller han.

Vi går inn på det aller helligste rommet. Frode byr på en jam konsert i studioet, mens jeg knipser bilder av han.
- Det jeg liker minst er å jobbe med data, forteller Frode.
- Jeg liker å spille alle instrumentene selv, og skape mitt eget sound. Jeg vil lage alt fra skratch. Jeg vil ha med manuelle instrumenter.
Han demonstrerer med Ensoniqen som fremdeles er i bruk. En sequencer gjør også nytten.
- Alle lyder blir et uttrykk for noe du har inne i deg, forteller han.

Det er ikke helt uten grunn at det blir mye ambient med andre ord. Frode kan like gjerne ta opp lyder i naturen, og bruke i sin musikk. Senest i en kunstforestilling hvor han hadde musikken til et multimediashow/performance av og med Benedikte Strand. Dette var på arrangementet ”Elvelangs” i Oslo.

Totalt har han nå lagret ide-skisser og materiale til en 500 låter! Og han har orden på alle låter i datalagringen.
Jeg er forundret over at han ikke har gitt ut noe tidligere.
- Nå er jeg der at jeg både har tid og stabilitet, forteller Frode.
- Hvilken retning det blir vet jeg ikke helt enda. Vi har noen band planer også. Men akkurat nå har jeg lyst til å gå for ambient/electronica.

Jeg er glad for at Frode Holstad, eller ffunk, blir med på Nes!o og ønsker han velkommen til prosjektet.
Du kan se flere bilder og lese om Nesoddens store electronica prosjekt her!

Vetter og troll i tekst og tegning

Endelig blir det egen bok på Erik A. Eriksen (t.v.) Forlagssjef Terje Bakke Pedersen (t.h.) har stor tro på boken om vetter og troll.

Tekst og foto Tom Ståle Engebretsen

Nå blir det både bokutgivelse og VM kalender for forfatteren og illustratøren Erik A. Eriksen, (87) fra Nesodden. Boken blir oversatt til hele 8 språk.

-Dette er gøy, ifølge Erik A. Eriksen. Nylig undertegnet han en avtale med Pictura Normann kunstforlag.

Boken heter ”Troll og vetter fra norsk mytologi” og er en morsom og personlig innføring i vår kulturtradisjon. Erik A. har i sin yrkekarriere jobbet som reklametegner og illustratør. Selv om han er pensjonist, så tegner han like flittig fortsatt.

- Trolltegninger er noe jeg alltid har holdt på med, forteller han.

- Jeg synes det er veldig morsomt at det blir noe av dette. Synd det ikke var for 20 år siden da, ler han og er fornøyd med at det nå omsider blir egen bok.

Erik A. Eriksen har tidligere vært publisert i en rekke ukeblader og juletidsskrifter. Alltid med egne historier og tegninger. De senere år har han også hatt illustrasjoner på trykk i Lofotboka. I arkivet hans finnes det historier så langt tilbake som både -60 og -70 tallet. For Amta leseren så dukker han stadig opp med små humoristiske betraktninger med skråblikk om livet på lesersidene.

Forlagssjef Terje Bakke Pedersen er også stor tilhenger av Erik A.

-Vi har laget både kortstokk og julekort med Erik`s illustrasjoner tidligere. Vi har stor tro på at denne boken kommer til å gjøre det bra. Vi satser mye på denne utgivelsen, og derfor blir den også oversatt til 8 språk, forteller Terje Bakke Pedersen.

Allerede på gave og interiørmessen i slutten av januar regner de med å ha en eksklusiv visningsbok klar.

” Troll og vetter fra norsk mytologi” er en bok Erik A. Eriksen har skrevet og tegnet fordi han synes vi må ta vare på det norske i eventyrverdenen.

- Jeg skjønner meg ikke så mye på det moderne som skjer i dag, forteller han.

- Jeg er litt opptatt av at vi ikke må glemme de gamle historier om våre vetter. Derfor har jeg laget en kort og enkel forklaring på de skikkelser og myter vi har. Så kan jeg håpe at noen har lyst til å studere videre på dette. Rett og slett en enkel bok som skal skape litt nysgjerrighet, forteller Erik A.

Når det først skulle bli kontrakt, så blir det også en egen VM kalender for 2011. Erik A. har allerede på oppdrag gjort kalenderen klar med sine troll illustrasjoner. Både forlagsjef Terje Bakke Pedersen og Erik A. Eriksen har stor tro på at VM kalenderen vil gå unna, når det hele braker løs i Holmenkollen neste vinter.

Faksimilie fra Amta. Det ble ikke helt sånn som teksten jeg har skrevet da. Men ok, bortsett fra at det ikke er snakk om utgivelse på messen. Det er en dummy som er laget til messen, og det sa jeg fra om. Ingen betaling på meg heller fra Amta, siden jeg tross alt har vært litt innvolvert i boken og tilrettelagt alt digitalt. Derfor måtte dette være en pressemelding, selv om teksten stort sett er min. Kredit for foto ihvertfall. Det morsomme er at jeg i artikkelen over, også har en finger med i spillet. Per Slinde intervjues i forbindelse med amatørutstillingen, og nevner sin bok der. Gjett hvem som har designet den? hehe.

Rock FM redaktør Per-Helge Berg

Rock FM er en helt nystartet radiokanal, og som navnet tilsier er det Rock det handler om. I et vidt begrep. Per-Helge Berg er ansvarlig redaktør og initiativtager til kanalen. Foreløpig med 1 time sending hver ukedag fra kl. 23-24.

- Vi er så lite kommersielle som det er mulig å bli, forteller Per-Helge.

- Vi henvender oss til et voksent publikum, med musikk som har røtter i den gamle rocken.

Per-Helge Berg er radioentusiast på sin hals. Til daglig jobber han i NTB, men har bakgrunn i nærradiomiljø helt tilbake i 1985.

-Rock FM er en hobby, forteller han.

- Så profesjonelle som mulig på lufta, men vi er idealistisk drevet.

Et av hans viktigste argumenter i dag, er at de fleste kanalene har akkurat samme musikk. Enten de heter P5, Metro eller Radio 1.

- Man hører jo ikke forskjell på kanalene lenger, sier Per-Helge.

- Vi i Rock FM liker en sørgelig under-representert musikk. Med runde rammer skal programlederne få spille hva de vil. Nå er vi i gang, og skylder også Kanal 1 en stor takk for å gi oss sendetiden vår.

Fire programledere samt Per-Helge selv har hver sin kveldssending. Det byr på variasjon.

- Men det blir nok ikke noen helsides annonser på oss, ler Per-Helge.

- Vi sier heller ikke nei til de som vil kjøpe reklametid hos oss, men det viktigste er å formidle musikk!

Forøvrig blir det mulig å få med seg programmene på hjemmesiden til Rock FM.

- Internett gir muligheter, men hvor mye det betyr, vet jeg ingenting om, avslutter Per-Helge Berg.

Freddy Holm

- Det er FAN-TAST-ISK!

Av Tom Ståle Engebretsen

Freddy Holm`s smittende engasjement og entusiasme er overveldene.

Vi befinner oss på Trehörningen, mellom Arvika og Säffle. Her holder Freddy til i et gammelt skolebygg han kjøpte for 6 år siden. Han har brukt tid og krefter på å gjøre stedet om til et atelier og sommergalleri. Og det er svært. Det mangler ikke på boltreplass hos Freddy. Ikke ideèr heller. Hagen, huset, bildene, alt er i konstant utvikling.

 

Freddy er en mann som snakker mye, fort og med engasjement. Vålerenga dialekten gir ingen tvil om opphavet.

- Dødskult! Fantastisk! Jævlig bra!

Han er en ekte kunstnersjel med mye humør. Sommervennen i hagen er hoggormen Kurt!

- Jeg skulle flytte på noen stålplater og der lå han. Kurt! Dødsbra!

Vær morgen ser Freddy til at Kurt har det bra og er på plass. Ellers i hagen har Freddy laget seg skrivestue og ute atelier.

- Men grønnsaksbeddene er en katastrofe, ifølge Freddy. Ugresset har tatt overhånd. Men han har en plan. Når han får tid.

Huset består av hundre store rom. I hvert fall virker det sånn. Det står bilder overalt og galleriveggene er fulle. Det er i hovedsak malerier som dominerer huset.

Freddy Holm har bakgrunn som grafiker i sin yrkeskarriere. Likevel er det foto og film som har vært hans store lidenskap. Han er en teknisk utfordrer med stor eksperimentell lyst. Og han vet hva han driver med. Han kan sitt fag, og han tørr å prøve nye løsninger. Det er bevegelse i en stor produksjon. Maleriene er de senere årene blitt noe som gir den endelige utløsningen for alle hans ideèr og galskap.

- Jeg driver med naivisme, forteller Freddy.

- Jeg ser etter rare former, rare mennesker, rare ting i mye av det jeg gjør.

I maleriene er det overflod av fantasirikdom. Døden er tilstedeværende og humoren ligger i alvoret. Det er skildringer av relasjoner med kraft, sjel og blod.

- Jeg har gjort en hovedfeil i livet mitt, forteller Freddy ;

- Jeg har vært cowboy. Jeg skulle nok helst ha vært på steder der man har et felleskap. Et sted hvor det er mulig å utveksle erfaringer og ideér.

I dag er det muligens lite igjen av den erkjennelsen. Freddy har funnet sitt sted og har fullt opp med ting å gjøre. Han er en arbeidende livsnyter som kan holde på med det han vil, og gjør det. Og det er lov for alle å besøke Trehörningen. Det er noe han setter stor pris på, og undertegnede har hatt en FAN-TAST-ISK opplevelse med kunstprat, eksistensielle spørsmål og kreative input. Alt er mulig hos Freddy Holm.  

(Maleriene til Freddy Holm er vist her med kunstnerens tillatelse. Klikk på bildene, så blir de større)

Joyce Tenneson

Nært og personlig

Av Tom Ståle Engebretsen

Joyce ble en av de fotografene jeg skulle få gleden av å bli litt kjent med på Nordic Light. 

Men først litt om bildene hennes. Under foredraget hennes viste hun frem sine maleriske bilder. Dette er en fotograf for kvinner og følelsesmennesker. Som hun selv sier det:

- Spirituality and sensuality became my psyche.

Hun jobber med bevissthet og meditasjon. Som en styrke for hennes fotografi. Det henger sammen. Det er rendyrkede bilder, med få og enkle fargevalører. Modell og bakgrunn går nesten i ett. Og det handler om kvinnelighet og skjønnhet. Rolige og sinnrike bilder.

- Chilhood gives us the voice, forteller hun. Hun har bakgrunn med oppvekst blant annet i et kloster. At livet hennes handler om en søken, går tydelig frem.

Nettopp det skulle jeg også erfare gjennom de lunsjene jeg ble en del av. Hun forteller villig om sitt liv, om savnet av en kjær som har gått bort. Hun er personlig, og alt trenger ikke å nevnes her. Noen samtaler hører hjemme der de oppstod. Og det er en del av Joyce sin verden. Inderlig og nær.  Og kanskje bidro undertegnede til at hun åpner for at menn kan delta på workshopen hennes neste år i Norge…

Se  bildene til Joyce Tenneson her.

Joel-Peter Witkin

- This is about life

Av Tom Ståle Engebretsen

Dette handler om livet, sier Joel-Peter Witkin og viser bilder og iscenesettelser av døde mennesker.

Den mest kontroversielle fotografen på Nordic Light er uten tvil JPW. Og det er sterke bilder han viser. Så sterke at hele verden reagerer på det han gjør. Da er det destod mer viktig å høre på hva han sier, og jeg er takknemlig for at dette var mulig på Nordic Light.Det krever nemlig litt mage å se bilder av avkappede ben og hoder, dandert i matfat med den største selvfølge. Og det er mer.

Likene han bruker er identitetsløse. Det vil si at ingen ser ut til å savne personene eller kroppsdelene som blir funnet. Tilgang til disse likene har han gjennom politi og likhus. Mexico er nevnt i denne sammenhengen.

Så hva vil JPW med disse bildene… Han bruker referanser i kunsthistorien, når han skaper sine bilder. Ingenting er tilfeldig. Det er nøye planlagt, og enormt tidkrevende. Derfor kan man ikke avskrive han som en som bare vil provosere. Det er ikke intensjonen hans.- Det er aldri kynisk, forteller han. – It`s a contribution to life. Vanskelig å svelge, men han er praktiserende katolikk om det kan være en etisk linje.

Bilde av et lik uten hode, og med kun sokker på, er pent plassert i en stol. Absurd og uvirkelig.  Hyller med avkappede hoder brukes som kontrast til en levende modell foran. Dette er bilder man ikke glemmer.

- This is about a new visual truth, never seen before, forteller han lavmælt. Han har nok fått mye pepper for det han gjør. Han hoverer aldri, og er ydmyk i sin fremtoning. Og selvfølgelig med litt morbid humor:

- This is powerful non portrait. A visual evolution. Each picture are single and unik. It´s the kindergarden of sorrow.

Så er det opptil hver og en å se det de ser. Upåvirket blir man ikke.

Linken til bildene hans her

Du er advart.

William Ropp

What is photo?

Av Tom Ståle Engebretsen

William Ropp`s foredrag på Nordic Light ble delt i 2 seanser. Det var slik han ville det selv. Og med det ambisiøse utsagnet  kunne man forvente en filosofisk tilnærming til fotografiet. Men han lar heller svarene stå åpent, og gir oss heller litt å tygge på.

- Photo might is a stolen moment…

- I don`t have an idea….

Bildene til Ropp er en skapelse i lys. I mørke rom bruker han lommelykt og lange eksponeringstider til å ”male” frem personene. Ifølge Ropp er dette en tilstand som får modellene til å slappe fullstendig av. Ansiktene blir ekte og ikke tilgjorte. Bildene hans kan derfor virke både skremmende og vakre. Mest det siste. Dels bak teknikken han bruker, og dels bak estetikken som oppstår. Det er noe særdeles delikat over det han gjør.

Men det er også personlige sider ved Ropp som kommer frem i foredraget hans. Voksne virket fremmede på han, når han selv var barn.  Er det en kilde til bildene hans, som skaper uroen som er å finne?

Han forteller sympatisk og ærlig om sin fotokunst og sitt liv. Bildene hans blir stående med fascinasjon og undring.

Ropps hjemmeside

Franco Fontana

Fargefotografiets levende legende

Av Tom Ståle Engebretsen

 

Franco Fontana`s landskapsbilder evner å imponere. Rendyrkede og fargesterke bilder, gjennom et langt fotografisk liv.

Så er det nå engang slik at mennesker med høyt ego, alltid er interessante å høre på. Fontana fremstod som en slik mann. Selvtillit er ikke mangelvare.

Heller ikke selvmotsigelser.

Et av hans viktige poeng er ikke hvor bildet er tatt, men hva du ønsker å vise. Selv om han beskriver alle steder der bildene er tatt.

Et at av hans visdomsuttrykk lyder å utvikle det han har sett, glemme det han har gjort, for så å gå videre.

Bildene hans viser egentlig noe annet. Det han gjør, det gjør han gjennom mange år.

Men det er vel kanskje det som skaper en identitet med bildene hans. Variasjonene er få, og temaene smale. Likevel blir det en imponerende samling med en fin helhet.

Stuart Franklin

The joy of photography

Av Tom Ståle Engebretsen

En av de store overaskelsene til Nordic Light var Stuart Franklin. Han er selveste presidenten i bildebyrået Magnum. Det han viste oss var bilder fra egne fotoprosjekter. I hans bildeverden handler det mye om å lete.

- Jeg leter etter en bakgrunnshistorie. Jeg leter etter den symbolske akten i begivenheten, forteller Stuart.

Han er kanskje mest kjent for bildet av mannen som stoppet tanksen i Bejing. Det dokumentariske fotografiet er Stuart´s varemerke. Han tar med seg kameraet rundt omkring, og går ut med åpent sinn. Som han selv sier: - Du vet aldri hva du får. Men noe er der…

Han forteller med entusiasme og oppriktig glede om hva han holder på med. Bildevisningen tar oss med rundt i verden.

Fotografisk er det viktig for han at hele bildet virker. Hele bildeflaten er viktig. Og det handler om å vente. Vente på at ting skal skje med menneskene i bildet.

- It´s about the joy of seeing the next thing, forteller han.  – And then something amazing comes along! Noe ganger må man bare stoppe å tenke. Just do it. Han deler sine erfaringer raust med publikum, og uten å hovere en eneste gang.

- I never know what is best. And tomorrow I change my mind, avslutter Stuart Franklin.

 Bilder fra Stuart Franklin´s fotografiske verden ser du her:

http://www.stuartfranklin.com

 

Lois Greenfield

Lekker estetikk med dans

Av Tom Ståle Engebretsen

- Dance is only a subject to my photograph. Lois Greenfield forteller om hennes arbeidsmåte i studio. 99% av tiden i studio er ikke planlagt. Bortsett fra rekvisitter til opptakene.

- It´s about spirit of play and proposition, forteller hun. Lois bruker mye speil eller speilreflekser. Hun fryser bildene med teknisk perfeksjonisme og estestisk glede.

- It´s a moment in time, and it´s unrepeatable.

Bildene ser ut til å være fryst i eksakt rette øyeblikk, men hun har et godt poeng av disse øyeblikkene vi ser som ikke er mulig. Det går rett og slett for fort til at øyet kan oppfatte det. Vi tror vi ser, men vi gjør det ikke.

Hun forteller masse om arbeidsrutinen sin. Men personlig blir hun aldri i det hun sier. Det er kanskje ikke alltid riktig at man kan forvente en åpenhet om personlige ting, men det var nok litt savnet.

Litt kunnskap delte hun ut og det absolutt ingenting i veien for å ta bilder fra uvant perspektiv. Selv liker Lois at bildene er som en usynlig vind, som beveger modellene rundt.

Og hennes råd til andre fotografer er at man skal holde på det man liker. Ikke vent til man er klar. Den gikk rett hjem hos meg…

Hennes fantastiske bilder ser du her: 

http://www.loisgreenfield.com

Antonio Guccione

Morsom motefotograf       (English translation below norwegian text)

Av Tom Ståle Engebretsen

En mer laidback holdning en det Antonio Guccione viste under Nordic Light, skal man lete lenge etter. Glem alt du har hørt om hissige egotripper av stjernefotografer.  Det kan da umulig stemme med denne mannen som har en lang merittliste på sin cv. Og det er snakk om elite kjendiser til Harpers bazar, Vogue med mer. Antonio er rett og slett morsom med sin lavmælte slapstick holdning til hele fotoverdenen. Mulig han er annerledes i jobb sammenheng, hvem vet, men på foredraget sitt under Nordic Light, bød han på et høydepunkt med god underholdning.

- Smile is the most important thing, starter han foredraget sitt med. Da er det ikke vanskelig å slå følge. Spesielt ikke når man har sett utstillingen hans i forkant, uten å være veldig imponert.

- I love my work! Aner at dette kan bli morsomt. Han forteller om tilfeldigheter, og hvordan ting blir som de blir på bildene hans. Ikke alltid med noen retning, ikke alltid planlagt, men det blir da noen bilder ut av det. Tilfeldig eller ikke. Med eller uten egenart, ser ikke ut til å bry Antonio stort. Han vil ha det gøy. Eller ligger det noe mer bakom?

Han forteller litt om sin oppvekst og fascinasjon for vinduer. Fordi han selv ikke hadde tilgang til et vindu fra gutterommet. Vindusrammen viser seg å være noe som er gjennomgående i hans bilder. En undring over hva som er på utsiden av den. Så er det allikevel et mønster i det han holder på med.

Selv sier han at det er tre ting som er viktig i bildene: Surrealism-color-sex.

- Fashion and portraits are  the same thing, sier han videre.

Han synes også det er trist å være ferdig med et prosjekt. Hva gjør jeg nå? Som et råd til seg selv og andre handler det om å produsere-produsere-produsere.

Og tilslutt kommer han med en filosofisk tanke: - Success is not touchable!

Antonio Guccione er en fyr man enten elsker eller hater. Jeg likte han!  

English text:  Antonio Guccione

Antonio Guccione At Nordic Light 

 Forget everything about big egoes among starphotographers. This can`t be true when it comes to Antonio Guccione.  This man has made big shoots for Harpers Bazar, Vogue and so on.

Antonio Guccione is really funny with his slapstick humour. Maybe he is different when he is at work, who knows, but under his presentation at Nordic Light he was a highlight with lot´s of entertainment.

Smile is the most important thing, is the first thing he tell us. Well, I smiled. Especially when I am not so impressed by his exhebition.

I love my work! This can really be funny. He tells about coincidenses, and how things getting, as they are in his picture. Not always as and direction, or planned, but it`s pictures… Coinsidense or not. With or without signature. Antonio doesn`t seem to care. He want´s to have fun. Or is it something behind…..

He`s telling about his childhood and fascination for windows. Because he don`t have windows at his boysroom when he was young. The window frame suddenly appears to be in several of his pictures. A study about what`s on the outside. Then it´s appears a patern on what he is doing.

Antonio Guccione say`s there is three thing that`s important in his picture:

Surrealism-color-sex 

Fashion and portraits are the same thing.

It´s sad to be finished with a project he tell´s us. What to do now? As an advise to himself it´s about produce, produce and produce.

Success is not touchable!

Everything is told on a very cool and funny way. He is laidback, but surely know what he is doing.

You can either love or hate this gay. I really loved him!

 (For foreign readers I have to tell that my english is not that good, but there are so many hits on my blog searching Antonio Guccione, so I´ve tried to translate this. Thank you for dropping by! Take a look at my pictures as well.)

 

Thron Ullberg

 Veltalende ung svenske.

Av Tom Ståle Engebretsen

- Det måste finnast en sanning, sier Thron Ullberg.

Den svenske fotografen har høstet stor anerkjennelse i hjemlandet. Hans lette surrealistiske portretter av svenske kjendiser, har nådd et stort publikum.

- Jag tycker om smådetaljer, sier han og fortsetter med at man på den måten kan se mer og mer i bildene.

Thron Ullberg`s bilder er en ærlig oppgave i å få til noe annet. Noe ganger har han liten tid til disposisjon, andre ganger mye tid. Dermed blir det også stor variasjon i det han gjør.

- Jeg følger magefølelsen ofte, sier han. – Ikke alltid så kreativt, men ideéne kommer når de trengs.

Thron snakker og presenterer seg på en høflig og korrekt måte.

- Begrensninger er det beste, sier han. – Da henter man frem kreativiteten.

Han understreker viktigheten av å være vel forbered, innenfor en fotoshoot.

- Jeg er ekstremt pretensiøs i det jeg gjør, sier han med den største selvfølge, og vi tror han.

Gjennom hans bildepresentasjon ser vi tydelig hvordan han jobber. Han forteller litt smått og stort om kjendisene han har portrettert. Ingen unødvendig sladder, kun snakk om tillit til de han tar bilder av.

Som et siste råd til andre fotografer sier Thron at du må være deg selv så mye som mulig. Det er det eneste som funker. Uansett hva som skjer.

Bildene til Thron Ullberg finner du her:

http://www.thronullberg.com