Tape the sound

Showing posts with label Tekster. Show all posts
Showing posts with label Tekster. Show all posts

Monday, March 10, 2025

Natt og Dag - poesi

 


Natt og dag. 

Tekst og foto: Tom Ståle Engebretsen


Jeg er natt og dag.

En solens mester som trives i lyset.

En budbringer om glede og tilhørighet.

Men bærer også godt på en skyggenes mester.

En mørkets livserkjennelse, 

hvor tungsinnet har grodd frem av erfaringer.


Den dype satire er medisinen. Aldri et mørke uten optimisme og lys.

Mørket trives i selvmedlidenheten. 

Men det er kanskje en overlevelseskamp.

Tilpassing er heller ikke noe mål.


Den sorte estetikk er forlokkende og forførende.

Den har en kreativ kraft.

Den positive energien er å foretrekke.

Den skaper mer. Mye mer.


Så står jeg i spagaten mellom disse to.

Det er natt og dag.

Men egentlig livet i seg selv.


Tuesday, November 26, 2024

VIDEO Manifest

Color is everything.

Black and white is more.

 - Dominic Rouse

I min kunst handler det om å sette rammer. Gjerne et bevegelsesområde man holder seg innenfor. Dette skjer med både en psykisk og fysisk tilnærming. På godt norsk kalles det «location». Et sted der alt er lov i en kreativ flyt.

Med solid bakgrunn som fotograf tar jeg dette med til film. Spontaniteten, som det er å fotografere, handler om å være på rett sted til rett tid.

Men å planlegge hva som skal skje er oftest en umulig forutsetning. Man henter inn hele seg selv til øyeblikket. En kreativ boble. Filmoppskriften er normalt annerledes. Man jobber med manus og skript. Noe som etter min mening begrenser den kreative friheten.

 Jeg ønsker å ta med meg fotografiets spontanitet inn i videoverdenen. Med andre ord kaster jeg film skript på dynga. Manus er en pekepinn på en grunnleggende idè. Ikke et oppsett fra begynnelse til slutt. Det hele avhenger av en forutbestemt lokasjon. Her skjer innspillingen under frie tøyler, men innenfor på stedet hvor opptakene gjøres.

Grunntanken er 3 parallelforløp som forteller historien:

1.       Hovedperson (er) Portrett, karakteristikk, personlighet.

2.       Bevegelse i handling. Fra noe til noe.

3.       Et grunnleggende enkelt poeng som handlingen vil frem til.

Bilde sekvensene i filmingen er derfor mer tilnærmet fotografiet enn film. Det som skal skje på et sted, skal skje der. Impulsivt, kreativt og i samspill med aktører. Det er slik man fotograferer. Det er slik jeg vil lage filmsekvenser.

Grunnideen ligger klar på forhånd. En viss idè om hvor mange filmsekvenser man trenger til en ferdig video, er også klar på forhånd. Resten er opp til oss å skape.

Tom Ståle Engebretsen

November 2024

Thursday, July 6, 2023

Lise Stormoen: Endelig lys

 Utstillingsanmeldelse


Lise Stormoen: Endelig Lys

Av Tom Ståle Engebretsen

Lise Stormoen markerer seg sterkt i Moss kunstforening. Det har vært en lang prosess. Denne fotoutstillingen viser hvorfor hun hører hjemme på kunstscenen.

 

Her er det mye flotte farger. Som i livet. Men det kommer med en pris. Det som er forlatt. Gamle biler i en bakgård. Nedlagte hus hvor det finnes spor etter mennesker. Fotografier som forteller sine egne historier. Det nye som tar over. Naturen som vokser videre. Dette er bilder som rett og slett må være i farger. Sort hvitt bilder byr ofte på nostalgi, melankoli og fantasi. Noe som engang var. Når Stormoen`s bilder vises i farger, så er det med oss. En tilstedeværelse i nuet. Fortiden er med. Men vi ser på tiden at det er nå. Det er et virkelig kunststykke å formidle dette. Dette er ikke bilder hvor tematikken er enkle dokumentasjoner over forfall. Dette er så mye mer. Dette er å bruke fotografiet til å fortelle historier hvor alt henger sammen.

Likevel kjenner vi på uroen som ligger bak. Hjemmene er forlatt. Der det engang var aktivitet og familier. Borte med tiden. Det er et nærvær av historier i Stormoen`s bilder, at det blir nesten litt ubehagelig. Estetikken møter virkeligheten. Fortalt på en sublim måte.

Fotografiene er små stykker av mørk poesi. Vi er nødt til å lese de som noe sterkt. Ikke minst fordi det største bildet er av en gravstøtte. Det er et bilde som bryter med den harmonien vi ellers opplever.  Det er ikke tilfeldig. Ingenting er tilfeldig med denne utstillingen. Vi fanges inn i en større helhet. Poesien er mørk, men det er også uendelig mye lys i det vi ser.

 

Det er unødvendig å si at det fotografiske håndverket er av ypperste klasse. Vi er forbi det. Innholdet føles utleverende uten av vi trenger å gå inn i det. Et modent blikk på tilværelsen. Man trenger livserfaring for å komme dit. Det er livet. Den nærheten til livet som blomster og ugress kan skape i sine farger. Det er et manifest på hvor vi står. Det gir glede å se alt dette. Historien er med oss, selv om hendelser visner bort. Alt tar sin tid. Borte blir det ikke. Sporene etter menneskene. De er med.

 

Det kan nok være mange måter å se denne utstillingen på. Tilsynelatende lar vi oss imponere av fargeprakten. Men vi ser tegn på ting som ikke eksisterer lenger. Det er dette som er imponerende med utstillingen. Det føles nært, og det skal en god kunstner til å formidle dette.




 



Tuesday, December 20, 2022

Sånn er systemet

Intervju med en alien. Novelle. 


(AI generert bilde tse)


Sånn er systemet

 

Både med og uten fredens øye så jeg din planet.

Små løpende delikatesser. Så lettlurte. Så nysgjerrige. Så uredde.

Til dere innser faren. Det øyeblikket dere forstår at jeg er jegeren.

Da må du gjerne løpe i ditt budskap om fred.

Tror du universet er fredfullt?

 

 

Der jeg kommer fra innser vi sannheten. Om overlevelse. Det finnes ingen lærdom. Fred er en illusjon. Men det betyr ikke at det er krig heller. Du er mitt matfat.

Kjemp imot så mye du kan. Jeg plukker den nærmeste uansett. Deres små hjerner er den beste biten. Vi kan ha medlidenhet. Innimellom. Men vi må ha mat. Sånn er systemet.  Det er utrolig hva sulten kan gjøre med en. Om bord i vår farkost, har det vært dårlig stemning før vi landet her. Nå har vi gått litt rundt i alle retninger. Dere er overalt. Dere er mange. Snart skal jeg møte mine kolleger igjen. Gode og mette. Sånn er systemet.

Synd for noen av dere.  Men vi kan smile og le igjen. Jeg ser frem til det.

Dere er noen underlige skapninger. Ikke helt ulike oss. Dere kan minne litt om oss for lenge siden.

Vi har for øvrig vært innom en planet hvor hat ikke eksisterte. Det var noen kjedelige skapninger. De var så likegyldige. Manglet sjel. Forstår du hva jeg prater om? Det spiller for så vidt ingen rolle. Martalsequenceren oversetter, slik at du forstår og jeg skjønner. Jeg forstår hva du mener. Du forstår hva jeg sier.

Likevel kommer dere til oss med et budskap om fred? Dere viser som regel alltid noe annet.

Akkurat dette må være unikt for deres rase. Vi kan snakke sammen. Men jeg er din art overlegen.

Hvordan skal jeg forklare dette?

Jo! Fluer! Du bestemmer helt dets skjebne. De er stort sett noen irriterende kryp. Det hender de forviller seg inn til dere. Da slipper dere fluene ut i frihet. Du skjønner? Barmhjertighet?

Mulig. Du vet den har en nyttefunksjon. Derfor.

Dere har absolutt ingen. Det er det underlige med deres planet. De mest smarte, er de mest unyttige for naturen. Derfor forsyner vi oss helst av dere.  

Vi hadde en funksjon på vår planet. Men noen av oss ville ut. Oppdage mer av universet. Jeg angrer på at jeg dro. Det er samme greie overalt. Vi finner mat. Fyller opp lagrene i farkosten vår, utover det vi dyrker selv. Så setter vi kursen mot neste levende planet. Reisen hit er egentlig ganske lang. Den neste vi skal til, er ikke så langt unna.

Slapp helt av. Vi har ikke tenkt å tømme kloden for dere unødvendige skapninger. Men vi tar det vi må. Jeg ser at flere av dere prøver å rømme unna. De får bare løpe. Akkurat nå er jeg så sulten at jeg tar den nærmeste av dere. Det får duge. En av dere blir mitt neste måltid. Sånn er systemet. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder å nevne alt dette. Det er en naturlov som dere kaller det. Å spise og bli spist. Sånn er systemet. Til om med i overført betydning er universet slik. Planeter slukes av gamle og sprengferdige soler. Det er jordens skjebne i fremtiden også.  Svarte hull spiser alt det kommer over. Sånn er systemet. Så må vi ikke glemme at det fødes og dør planeter og solsystemer til enhver tid. Noen utvikler seg raskt. Arter kommer og arter blir borte ustanselig. Mat i forskjellige former skal alt og alle ha. Både materie og levende vesener. 

 

Nå kjenner jeg at det omsider er nok mat. Dette har vært fråtsing av episke dimensjoner. Det trengte jeg. Det setter i gang noe større hos dere. Før i tiden ga dere oss offergaver. Da var det enklere. Nå har vi snart krigere etter oss. Militæret tror jeg dere kaller det. Men kjenner jeg kompisene på farkosten rett, så stikker vi bare en tur ut av atmosfæren deres. Dere kan ikke nå oss. Sånn er det å være suveren.

Vi kommer ned og henter noen flere av dere. Selv om neste planet ikke er så langt unna, så trenger vi proviant.  Vi lærte noe av den smellen vi gikk på sist vi var her hos dere. Merkelig nok blir vi aldri kvitt tabber i dette systemet.

Samme oppstyret hver gang. Primitive arter bruker det de har for å stoppe oss. Beklager. Det hjelper ikke.

En planet vi var innom hadde en gigabombe de valgte å bruke, i troen på at de tok oss. Det eneste det gikk utover var at ¼ av planeten deres ble ubeboelig. Snakk om tullinger.

Vi har møtt likesinnede opptil flere ganger. Da deler vi erfaringer og blir tilbudt gode måltider. Sånn er systemet. Andre arter vet at vi er suverene, og de vet sin plass i naturen. Mye oppfinnsomme måter å gjemme seg på. Ser ikke bort ifra at mye av det fungerer også. Så lenge det er nok å ta av, gjør vi heller det. De smarte men primitive, gjør klokt i å holde seg unna oss. Det er en annen historie.

Våpen. Våpen var det ja.

Hva har dere å by på? Ryktene vil ha det til at atombomber og hydrogenbomber er det største. Imponerende egentlig. Så enkle som dere tross alt er. Men det holder altså ikke. Vi måler fort hva dere planlegger. Så drar vi raskt ut dit dere ikke kan nå oss. Det forbauser meg stadig at arter som ikke er på universreiser, tror de kan slå oss med dødbringende våpen. Er det noe vi tross alt kan, er det krig. Det er universelt. Med krig har vi også lært forsvar. Vi kan lett starte prosesser som raskt tilintetgjør kloden deres. Det er enkelt. Vi har utstyr som kan sette i gang naturens mektigste våpen dere allerede har: Yellowstone. Det kan vi gjøre. Starte opp det hele. Det blir for enkelt. Og det er overhodet ingen vits heller.

Poenget mitt er at dere ikke kan vinne over oss. Men vi kan tabbe oss ut. Det har hendt før. Da får det bli som det blir. Vi har følelser. Selvfølgelig. Det blir sorg når vi mister noen. Vi er innstilt på at ikke alle klarer seg. Vi vet at tortur er en del av fangenskapet. Men pokker heller. Det gjelder arter seg imellom også. Enkelte primitive arter spiser seg selv. Sånn er systemet.

Forskjell på godt og vondt?

Selvfølgelig. Arter som kan vurdere dette er kommet langt. Men det betyr ingenting når det er snakk om overlevelse. Da blir absolutt alt primitivt.

Vi har selvfølgelig fiender rundt omkring. Derfor reiser vi sjelden til planeter vi har vært før. Unntaket er deres planet. Dere har til og med fanget en av oss.  Men det klarte dere å holde kjeft om.

Det er et problem arten deres har. Eller rettere sagt mangler. Dere mangler en kollektiv bevissthet som dere kan ta med dere i generasjoner. Dere glemmer. Dere evner ikke å ta med kunnskap over i neste generasjon, men gjør isteden opprør hele tiden. Så må dere lete tilbake i historien for å finne svar. Utrolig at dere ikke kan ta med kunnskap om planetens historie. I hvert fall de som har med arten deres å gjøre. Den kollektive bevisstheten er svak hos dere. Veldig svak.

Men det er altså en fordel for oss. Vi har vært her før som sagt. Mange ganger. Dere husker det bare ikke. Problemet vårt er at reisen vår har store avstander mellom planeter vi kan finne mat på.  Dere er langt unna mange andre planeter. Men vi utnytter hullet i hukommelsen deres om at dere ikke husker oss. Det er en naturlov i dette også. Dere har bare ikke funnet ut av den. Kanskje ville ting sett annerledes ut da. Men det blir bare spekulasjoner. Dere har uansett mange morsomme teorier.

 

Nå er vi her. Igjen.

Det sjokkerer dere. Selv om vi forsyner oss av dere, så legger vi alltid igjen et spor. Det er for at primitive arter kan utvikles.

Jeg nevnte kollektiv hukommelse. Noe som dere kan huske i flere generasjoner. Vi har diskutert dette, men er veldig usikre på om det blir riktig å tilføre dette. Man kan lære av naturen. Den er vi alle en del av. Uansett blir vi her en stund til. Litt på kloden deres, men stort sett utenfor atmosfæren. Det er tross alt tryggest for oss. Vi er dødelige vi også. Alt er. Utrolig nok så finnes det arter som tror på et evig liv.

Vi kan reise fort i tiden. Du kan selv gjøre matten. Dine i gjennomsnitt 80 leveår er ikke noe å snakke om, når vi er på reise. Vi stopper litt her og der, og har en parallell tid sammen. Akkurat den varer like lenge for dere, som for oss. 80 år er 80 år. Men i vår reise går tiden fort hos dere. Det er ikke så lenge siden vi var hos dere. Pyramider. Stonehenge. Joda. Vi var der. Noen merkelig påfunn dere har om dette i ettertid. Likevel; Tabben var Roswell. Tror det var i noe dere kaller år 1947. Ikke så lenge siden for dere heller faktisk. For oss er det nylig og derfor vi returnerer nå. Vi har kranglet. Vi har vært uvenner. Og vi er lei oss. Dette var en tabbe. Da gikk alt galt for oss. Vi mistet en av våre.

Vi har ingen grunn til å tro at vår venn lever. Alderdommen ville også vært tydelig i forhold til oss nå.

Vår venn ble med i deres tidsbegrep. Men det kan ikke ha vært lenge. Det er vi vant til. Mest sannsynlig er vår venn dissekert for vitenskapen. Etter dette er han helt sikkert spist av dere. Deres art er lik alle andre på dette området. Moral og etikk betyr ingenting, når man står foran noe ukjent. Det koker som oftest ned til den primitive sannhet: Kan det spises? Det har dere gjort med en av våre. Sånn er systemet.

Tom Ståle Engebretsen

Poesi

Noen ganger er det kaos.
Som om alt inntreffer samtidig.
Summen av disharmoni som må oppleves,
før man igjen kan puste.

Det er det levende livet, hvor tårene har to funksjoner:
Smertelindrende eller latterfrigjørende.

Hun sa:
"Det er enkelt. Men jeg ser stemningen.
Det lille åpner det store.
Jeg deltar i marsjen med åpent sinn."

- "Slutten er en begynnelse," sa den kloke.
"Men for å sette punktum, må man delta i virkeligheten eller drømmen.
Så vet man så inderlig godt, hva man har opplevd og som ikke lenger eksisterer."

Tankene er et gammelt kaos
man ser tilbake på
med beundringsverdig lærdom.

Tom Ståle Engebretsen





Dagbok 2AUG22

 Et lite innblikk fra mine dagbok notater...


Poesi

Det er poesi bare å være her. Til tross for ynkelige 5 grader ute om morgenen. Men det er altså helt nydelig ute. Sommersiggen og kaffe på den hvite benken ved hytta mi. Solen er så vidt over fjellet. Lett overskyet. Duggfriskt i gresset og på bilen. Varmepumpen går med deilig innetemperatur. Dette er livet. Dette er nytelse. Dette er meditasjon. Jeg har en indre ro. Litt Scheriproct i rævva etter morgendriten blir bra. Vakkert.

Wednesday, October 28, 2020

Folldal Bygdetun

 "I motlyset på utsiden, var det lettere å se røyken.

Det var enda dag.

Vissheten om at tiden ville bli sort, gjorde det spennende.
Litt redd faktisk.
Det er ikke slik.
Enda."

Tom Ståle Engebretsen. Skrevet på Ringsåssætra, Elverum

Picture are from the "museum" Folldal Bygdetun. Uppigard Streitlien. I was there in august. Driving to Rondane. The place you must visit in Norway... Say no more.








All photos with my Lubitel 166 camera. Loaded with Ilford Delta 400 film. August 2020.

Wednesday, July 15, 2020

Welcome to Mølen

Located at the coast near Larvik you find Helgeroa, and then you come to this amazing ancient place: Mølen. It is something for all photographers. It is not easy to photograph though.... Here is my pictures. ...and a poem in norwegian.





(Using a Lubitel 166 camera and Ilford Delta 400 film. )

Tuesday, May 19, 2020

Javel, nei Fritt Ord


Jeg fikk avslag på dette prosjektet som heter "Mellom linjene."

Fritt Ord utlyste ekstra midler som skulle bidra litt ekstra i disse
koronatider. Intensjonen var vel også å få tekster som kunne ta
samtidsånden om hvordan korona påvirker oss.

Da er det på sin plass å søke om midler til en prosatekst i en
annerledes innpakning. Men kanskje jeg bare skulle holdt meg til
tekst?
Fordi jeg prøver noe nytt og er kreativ, så straffes jeg med avslag.
- Ja.
- Jeg er bitter!
Skikkelig teit. Men det er fordi min idè skiller seg ut fra alt annet
man har sett. (Jeg legger med et utvalg i blogposten her.) Dette er et
slags "grafitti-blad" med overskrifter. Alt som er skrevet "Mellom
Linjene" har med dette å gjøre. Men jeg følger ikke noe spesifikt
mønster i brødteksten min. Eller prosateksteksten om du vil.
Dette er mine tanker om forskjellige temaer i disse tider. Det lar seg
forstå, selv om man bare leser bruddstykker i innholdet. Overskriftene
er tydelige nok, og gir en god pekepinn til handlingen.



Det kan være at noen har gjort dette på tilsvarende måte før meg. Jeg
skal ikke påstå noe annet. Tekstinnholdet er allikevel mine
samfunnsbetraktninger.
Jeg skal heller ikke påstå at min stemme er den viktigste i verden.
Men jeg representerer noe allmenngyldig, som flere kan kjenne seg igjen
i. Jeg er faktisk god på å skrive slikt.










Originalitet, kreativitet, kvalitet, innhold.
Det har ikke en dritt å si.
Derfor sier jeg:
Merkelig avgjørelse FRITT ORD!

Tom Ståle Engebretsen       mai 2020

Monday, May 18, 2020

Hvitveis - Dikt og pinhole fotografi



Hvitveis

Du legger deg som et snøteppe.
Kronbladene sprer sine ustødige luftblader noen
centimeter over vårbakken.
Du vrir din strutsehals med solgangen i løpet
av livsdagen.
Den forunderlige kollektive bevissthet av
uforstyrret skjønnhet.
Dere rister og skjelver i gledesrus over den korte
tiden dere skinner.
Slik minner dere oss om vinteren som var.
Slik ser vi våren som kommer.



Using RANICA pinhole camera with Ilford paper. Scan and inverse. Adjustment.

Thursday, March 26, 2020

Sannheten om Korona viruset

Korona historien


Hei alle sammen.
Om du har angst og en ekstrem frykt for korona-viruset skal du ikke lese videre.
For oss som liker et sammensurium av et skikkelig grøss, konspirasjoner, og science fiction kan du lese videre. Kanskje er dette et hverdagsgrøss som er større enn vi aner…
Dette handler om korona-viruset og hva de ikke sier oss.




La oss begynne med de åpenbare fakta. De (myndighetens i Kina) vil ha oss til å tro at viruset ble funnet på et fiskemarked i Wuhan. 
Nærmere studier viser at fiskemarkedet heter "Huanan Seafood wholesale market." Der solgte de absolutt alt av dyr som kan spises. Levende og døde. Både legalt og illegalt. Hunder, slanger, flaggermus, pangoliner. At det kan oppstå litt av hvert på dette markedet er absolutt ikke usannsynlig.
Dette var et skittent og særdeles uhygienisk marked. Jeg har sett bilder av dette og i senere tid har det også gått en video rundt på nett. Det er noe av det drøyeste jeg har sett. 
At det kan oppstå et eller annet faenskap her i disse lokalene er det ingen tvil om. For de som ønsker å bli betrygget, er det ingen umulighet at korona-viruset kommer herfra. 
Men hvordan fant de det?
Vi må helt tilbake til begynnelsen av desember 2019. Av 41 smittede, så var det en fellesnevner at 27 mennesker hadde handlet på dette markedet. Flaggermus og pangoliner var på menyen.
Som vi nå vet tar det noe tid før man faktisk får symptomer som kan minne om influensa.
Om denne versjonen er sann, så er det allikevel imponerende at de i januar 2020 allerede hadde funnet et nytt virus som fikk sitt eget navn. Det var den kinesiske øyelegen Li Wenliang som hevder han fant viruset og ga det et navn: #2019nCov. En øyelege? Det var det han var. Han ble selv smittet og døde den 6. februar. Han prøvde febrilsk å varsle verden om hva som var sluppet ut, men politiet og myndighetene gjorde alt for å latterligjøre Li Wenliang. Han ble beskyldt for å spre løgner.

Wuhan er en stor by i Kina, som har et stort fint universitet: 
"Wuhan university of medical science". Enda mer heldig er det at " Wuhan Institute of Virology" ligger knapt 300 meter fra fiskemarkedet. Fakta!

300 meter fra "Huanan Seafood wholesale market" ligger det et klassifisert BSL4 (biosafety level 4) av 2 i hele Kina. Det var da flaks!
Det finnes ca. 50 slike laber i hele verden. BSL4 er den høyeste klassifiseringen en biokjemisk lab kan ha. De har den sterkeste sikkerheten og mest sannsynlig alle typer farlige virus å forske på som finnes. 
Et slikt laboratorium befinner seg altså 300 meter unna Huanan fiskemarked. I en by på 11 millioner innbyggere.
Vi får tro at det er 2 forskjellige verdener av hygieniske standarder, og at labfolket ikke handler lønsjen sin på fiskemarkedet…
Eller?

Det kan selvfølgelig være tilfeldig. Eller det er en dekkhistorie for at noe gikk galt på "Wuhan Institute of virology"?
Litt tukling med en sars bakteri… Det kan vi regne med at de har holdt på med. (Bakterien er senere fremstilt i en tilsvarende lab i Australia. Nå som man vet man oppskriften.)
Kan det være sånn at noe faktisk gikk galt i Kina?
Vi har sett det på film: Fullt beskyttelsesvern i en av de strengeste klassifiserte labene i verden. I Wuhan er denne laben forholdsvis ny: "Wuhan Institute of virology" var klar til bruk i 2015. 
Så er det bare et lite rift som skal til. Huden til labassistenten er infisert. Uflaks. Dette ble desverre ikke avslørt og assistenten tusler ned på fiskemarkedet og kjøper seg en lønsj. Flaggermus står på menyen.

Shi Zhengli er en annerkjent virusforsker på denne laben. Det er hun og hennes partner Cui Jie som har fått annerkjennelsen for å finne og døpe navnet til 2019nCov. Korona-viruset. 
At Instituttet også har tatt patent på medisinen "Remdesivir" allerede i februar er også litt interessant. Likevel velger myndighetene å slippe dette patentet opp, dersom det er til hjelp mot pandemien som sprer seg. 
Alt har gått riktig for seg. Eller?

Det er noen spørsmål som melder seg.
Fiskemarkedet er selvfølgelig lagt ned og desinfisert. Bare tomme lagerlokaler igjen.
Men hvorfor hører vi ikke mer om flaggermusene og pangolinene?
Dersom smitten kommer fra disse dyrene, så må det være en familiestamme et sted derute? Hvorfor er det ingen som lurer på dette? Hvor kom disse dyrene fra? De er smittebærere ifølge kinesiske myndigheter. 
Om det fortsatt finnes slike dyr som er smittebærere, så hjelper det overhodet ikke at vi isolerer oss. Viruset er kanskje i omløp blant noen av disse opprinnelige dyrefamiliene. 
Hvorfor er det ingen som ser nærmere på dette?


Men la oss si at det er en annen sannhet:
Det er mennesket som har skapt korona-viruset. 
Fort gjort i en lab det. Og vi vet at det er kunstig fremstilt i en BSL4 lab i Australia etter hendelsen i Kina. Nærmere bestemt: 
University of Melbourne: Victoria Infectious Diseases Reference Laboratory.
Er det da så usannsynlig at kineserne hadde gjort dette tidligere? Vi snakker om et helt nytt virus. Som altså lar seg kunstig fremstille.

Da ser hele pandemien litt annerledes ut.
Det er allerede mer enn nok konspirasjonsteorier der ute om dette. 
Men jeg synes det må være lov å stille noen spørsmål som vi ikke har svar på.
Ubehagelige spørsmål kan jeg være god på. 
Alt det jeg hittil har skrevet er åpenbare fakta som kan ettergåes av hvem som helst. Det kalles på godt norsk "research" og jeg finner det rart at ingen i norsk presse har kommet med dette før.

Så la oss holde på denne ubehagelige tanken om at korona-viruset er menneskapt. Det stiller en rekke nye spørsmål.
Blant annet om virusets hensikt.
Jeg tror nok aldri det var meningen at dette skulle bli sluppet løs. Det var et uhell. Men ulykken skjedde.
Her på berget blir vi bare imponert hvor fort kineserne klarte å bygge et helt nytt isolasjons-sykehus på 10 dager.
- De er effektive disse kineserne.
Det er også imponerende hvor mye kunnskap de egentlig hadde om dette viruset ganske fort. Flinke i Kina gitt.

At Li Wenliang døde så fort er tragisk. Fikk vi ikke litt inntrykk av at han prøvde å fortelle verden noe? 
Isteden er det altså Shi Zhengli som får den noe tvilsomme medaljen av å oppdage dette viruset. Hun sverger forøvrig på sitt liv at dette ikke er lekket ut fra hennes laboratorium. Vi kan vel alle forstå at hun sverger på sitt liv. 
Vi er i Kina. 

Alt dette er fakta og mye undring fra meg.
La oss ta det litt lenger.
Vi må ha en skikkelig grøss som du vet.
Ikke til å missforstå med virkeligheten.

Herfra er det bare diktning og ren fantasi fra meg.
Vi starter med en fin påstand:
Korona viruset har mikrobiologiske evner til å tenke selv!
La oss si at det er laget av mennesker. Hensikten er  å hjelpe til med befolkningsveksten på jorden. 
Det er ønskelig at viruset "tar ut" de svakeste og sykeste i samfunnet.
Da må viruset ha den egenskapen at det kan gjøre noen refleksjoner over den kroppen den havner i.
Viruset analyserer motstandsdyktigheten i kroppen. Finner den noen svakheter vil den prøve seg frem. Den går spesifikt etter de svakeste punktene: Lunger og nyre.
Viruset har bevisthet og vet hva den søker. Den er utsyrt med en "L" variant og en "S" variant. Er det en sunn og solid kropp, så er oppgaven å spre seg så fort som mulig til neste kropp. Viruset legger seg utenpå huden, isteden for å jobbe seg innover. Den vil ikke ødelegge en sunn kropp. Derfor legger alle virus-sporer seg på utsiden av huden. Der er det størst sjanse for at den kan finne seg en ny vert å feste seg på.
Viruset er programmert til å ta denne vurderingen og avgjørelsen.
Den er skapt for å drepe. Men ikke så mange at det blir mistenkelig. Den er skapt for å hjelpe en overbefolket klode. Kineserne har ønsket dette fordi de selv er et presset land. Det skal ikke være snakk om en bakterologisk krigføring. Ønsket har vært å unngå en mistanke om dette, og hensikten er hederlig. De svake må ut. Det kan hjelpe verden.
Viruset har fått en kunstig intelligens på mikronivå, til å gjøre denne jobben.
Den vet hva den skal gjøre.
Viruset er altså utstyrt med valgmulighetene om å drepe et menneske eller så fort som mulig finne en ny vert. Viruset har en bevisthet på dette.
Det bruker den lange inkubinasjonstiden på å analysere den kroppen den sitter i.
Skal den bruke energien sin her, eller skal den komme seg videre?
Det er et valg viruset må gjøre, før den bestemmer seg for sin funksjon.
Den trenger litt tid på dette valget. Derfor tar det lang tid før man er smittet til man faktisk får symptomer på det.

Når viruset deretter går aggresivt inn for å drepe er det ikke lenger sikkert at denne personen er smittebærer. Viruset må konsentrere seg om oppgaven den har bestemt seg for.
I de fleste tilfeller er viruset bare kort innom, før den hopper videre til neste kropp. Der begynner den sin analyse av den nye kroppen. 

Dersom enkle meg kan tenke denne tanken, kan du banne på at ressurssterke kinesere har gjort det.
De har også gjort noe med det. Covid19. Korona virus. 


Tom Ståle Engebretsen
mars 2020

Wednesday, November 13, 2019

Just saying...


"If you want gold, you have to take initiative." TSE 2019

Monday, May 13, 2019

Visdomsord

Et par ting jeg har tenkt litt på… Blir noen fine setninger av det. Siden det er vår...



Monday, March 11, 2019

View 1 : En påskefortelling

Endelig har jeg funnet en slags "bekledning" til det jeg skriver og fotograferer. En fanzine rett og slett. For hva er vel livet uten den musikken jeg til enhver tid hører på?
Så det er med!
View 1 er den første fanzinen i det som blir en serie, utgitt med ujevne mellomrom. Her finner du altså mine tekster, dikt, bilder og musikken jeg lytter på.
Nr 1 er en påskefortelling fra oppholdet på Minnesjord i Flatdal, Telemark.
Rett så originalt og fornøyelig.

Jeg har trykket opp, og signert 50 eksemplarer av denne i A5 størrelse. Vil du ha et klenodium fra meg, så er dette en mulighet. Tar kun for porto og pakking, sånn ca eksakt en 50 lapp. Så ta kontakt så sender jeg deg ett eks.

Ha en fornøyelig lesning.




Wednesday, August 29, 2018

Bilder og tekst Aforismer

Har flere slike å by på nå…. Følg meg gjerne på instagram:  @tomstaleengebretsen .  Legger ut alt undervegs der.






Monday, July 9, 2018

Aforismer

Her er noen splitter nye aforismer fra undertegnede. Bildene i bakgrunnen har jeg tatt med infrarød sort/hvitt filn fra Rollei med mitt Diane F kamera. Tror at denne oppskriften kan være presentabel….




Monday, May 6, 2013

Et døgn med Leica M Monochrom

Som gammel fagmann og kreativ hurragutt har jeg ikke helt taklet den digitale overgangen. Viljen er der. Men når bildene du ser i søkeren ikke er ferdig før det har vært igjennomen en tidkrevende runde i Photoshop… Så... Distansen fra gleden med fotografering til ferdig resultat ble for lang. Derfor forsvant også mye av det jeg liker med fotografering; Kunnskap om hva foto egentlig er, for å eksponere et riktig bilde. I situasjonen, i øyeblikket, det du vil ha. Så fikk jeg prøve noe nytt. Med den største klisjeen i verden; Før Leica M Monochrom. Jada, jeg vet. Uhemmet reklame, men hvorfor ikke. Tro meg når jeg sier dette; Etter 3 år med heller laber interessse for fotografering, ble det gøy igjen. På et døgn skjedde det noe. Jeg fikk låne en Leica M Monochrom av Bresson på årets Nordic Light i Kristiansund. Et døgn som skulle forandre noe viktig. Gleden med foto var tilbake. Meningen med livet du vet. Foto er livet. Den ellers nøkterne og svært kritiske undertegnede ropte i sitt stille sinn: Halleluja! Og det må sterkt påpekes at jeg er langt unna religiøs. I Kristiansund så jeg et skilt hvor det stod: Suppe, såpe, frelse. Forøvrig var dette frelsesarmeen sitt skilt. Er det tilfeldig? Neppe. Med andre ord handler dette om livsnødvendigheter. Selveste basalbehovene. Og det må en Leica M Monochrom til for å dyrke den interessen jeg nesten hadde gitt opp. Luksusvaren. Men slik er livet. En glede å være med på. Noe vi skal behandle med omsorg og respekt. Som fattig kunstner, med manglende evne til å tjene penger, fikk jeg innpass i selveste himmelriket. En Leica M Monochrom mellom hendene. Det var som H.C. Andersen´s eventyr: Piken med fyrstikkene. Jeg fikk tenne en fyrstikk og kjenne varmen glede en forfrossen kropp. En underlig følelse av nærhet inn til hjerteroten. Håpet ble født. Så var det over. Et døgn med usannsynlig glede. Kameraet måtte leveres tilbake, og sorgen tok igjen sin plass. Jeg klarer meg en stund på minnene. De alltid tilstedeværende øyeblikk. Hver eneste eksponering skal feste seg til hukommelsen. De fryste øyeblikkene jeg vil beholde. De er mange. Med 8000 iso i dagslys. For korte lukkertider til bevaring av hendelsene som oppstår. Raskt og levende hele tiden. På den gammeldagse måten. Ikke for å knipse hundrevis av bilder og tro at ett blir bra. Men det å jobbe med hvert bilde. Se i søkeren, tenke, føle, kjenne når det skal sitte. Akkurat som i gamle dager med film. Nå blir resultatet det du ser. Det du vil ha. De manuelle innstilllingene og fokusen gjør fotografering til noe hjernen må jobbe med. Da blir det tilstedeværelse. Til motivene. Til gleden. Til kommunikasjon. Som gjør hvert eneste bilde bedre. Portrett av Dan Young

Monday, September 3, 2012

Picapoem august 2012

I august har heg gjennomført et miniprosjekt jeg har kallt "Picapoem". Et bilde og en 3 setningers tekst hver dag i hele august 2012. Resultatet kan du se i sin helhet på picapoem.wordpress.com Dette ble en dagbok over den siste sommermåneden. Gøy var det også å få testet ut min nye Iphone som helt klart har skapt en fornyet fotointeresse. Bare elsker det. Tekstene er også gjennomtenkte. Ikke alle dager var like intense med det skapende. Men som øvelse og resultat er jeg fornøyd. Det er bare å klikke linken.Noen av tekstene ble faktisk veldig allright, og vil nok bli brukt ved en senere anledning også.
At det skulle bli mye musikk i august er vel ingen bombe. Her fra både mitt hjemmestudio, og fra Telemark, hvor jeg fikk vært noen dager. Resultatet fra denne komponeringen kommer til vinteren.
Nå går jeg inn i en travel jobbperiode. Trenger penger, og de fleste prosjekter må vente en 10 ukers tid. Men til vinteren SKAL jeg ha en egen CD. Nå har det drøyd lenge nok. Nes!O vil også bli prioritert. (Samleplate med elektronika fra Nesodden) Bildene vil nok komme fremover også. "Picapoem" siden er moden for flere tekster ved senere anledninger. Stopper nok ikke med dette. Men det handler om tid. Tid jeg har litt lite av til å bare holde på med egne ting. Der ligger drømmen min. Tenk om jeg kunne leve av egen kreativitet.... Burde uansett blitt flinkere til å promotere, stille ut, kontakte folk osv. Ja, det må jeg! Uansett, det skapende er så sterkt, så selv om jeg nå har pålagt meg 10 ukers sølibat fra all kreativitet, så får vi nå se. Sikkert er det at jeg overhodet ikke har tid nå til egne aktiviteter. Ønsker alle en fin høst.

Sunday, July 22, 2012

ET IN ARCADIA EGO

En reise med åpent sinn. Skrivekurs i Pyreneene. (juni 2012) Påmeldingslisten var skremmende nok. Alene som mann med 14 kvinner. Mulig vi ikke hadde lest kursteksten godt nok også… Dette skulle være en historisk reise til middelalderen og Pyreneenes betydning. Vet ikke hva jeg trodde og var forberedt på. Historie er ikke mitt sterkeste interesse område. Min eneste referanse før kurset var Dan Brown – Da Vinci koden. Og da snakker vi filmen, ikke boka. En veldig morsom måte å føle seg helt idiot på, i dette beleste selskapet. Men siden dette også skulle være en felles opplevelse med kjæresten, var det bare å hive seg i det. Vi har skrivekløe begge to. Og det var da et skrivekurs?
Can Rigall i Fransk Pyreneene var basen for vårt opphold.
Kristin Flood og Merle Levin var kursledere. Så i denne verden av jomfruelig mystikk, og feministisk virkelighet, er rammen satt. - ”Hvorfor er du her?”
Sannelig et godt spørsmål. Dette var en av kursøvelsene vi skulle si noe om, en til en. Et spørsmål som skal repeteres av den ene i 10 minutter, og den andre svarer, før man bytter roller. En lettere hjernevask som graver innover. Første gang vi hadde denne øvelsen var tidlig i kurset. Svarene satt langt inne. Forutsetningene var heller dårlige. Den andre gangen vi gjorde denne øvelsen, var mot slutten av kurset. Merkelig hvordan svarene satt mye løsere da. – Hvorfor er du her? Nå hadde det fått både et innhold og mening. Kunne det ha noe med morgen meditasjonen å gjøre? Det er ikke akkurat hjemmebane det heller. At dette, altså meditasjonen, skulle utføres om morgenen passet meg bra. Hjernen min har ikke våknet så tidlig uansett, og meditasjonen handler om å kvitte seg med tanker der og da. Enkelt når de ikke er der. Derfor skulle det bli en underlig erkjennelse å få visuelle bilder i hodet, jeg aldri har sett. Dette var ingen tanker. Det var en opplevelse og inspirasjon med lukkede øyne. Et in Arcadia ego – Og i arkadia jeg En setning som egentlig ikke betyr noe som helst og kan få innhold med egen fortolkning. Oppgaven lød på å lage et akrostikon med dette som utgangspunkt. (Hver bokstav utgjør første delen av en ny setning.)
Emosjonelle, Tanker, Indre, Nostalgi, Annen, Rettledning, Krever, Andre, Dimensjoner, Involvert,, Abstraksjoner, Enhet, Gruppe, Overalt.
Lørdagen var den store utfluktsdagen. Vi skulle til en kirke! (Jada, jada, den betyr mye og heter Rennes le Chateau) Sjølveste Henry Lincoln (80+) var guide. (1 av 3 forfattere bak boken ”Holy blood, holy grail. ) La det være sagt; Jeg har stor tillit til denne mannens fremskaffelse av historiske fakta. Et nøye og grundig livsverk. Men teoriene hans er det lov å stille spørsmål ved. I en senere diskusjonsgruppe på kurset, stilte jeg spørsmålet; Hvor ærlig skal man være om inntrykk av andre mennesker? I dette tilfellet Henry Lincoln. Og det holder i grunnen med et enkelt spørsmål: Hvor ofte har konspirasjonsteoretikere rett? Noen opptegnede linjer i fjellene La Pique holder ikke… (Internt for deltagere; Det var da ikke en mektig imponerende oppdagelse?) Men denne fjellklippen bød på en hellig plass på tuppen. Og DET var spennende. Det var også en flott opplevelse å gå til dette punktet.
På fjelltuppens område, markert med et kryss på en sten, ble jeg svimmel. Synsfeltet snevret seg inn og hodet ble tungt. På den riktige siden av stenen var alt normalt. Jeg prøvde å bevege meg over denne grensen flere ganger, og det samme skjedde. Hver gang. Der var det noen mystiske energier. Historie, middelalder, religion, naturopplevelser, stedet og maten vi bodde på, skriveøvelser, meditasjonen,gruppen og kurslederne, - Alt i alt ble dette et herlig opphold med enormt mye inspirasjon. Jeg vil rette en stor takk til Kristin Flood, som veiledet oss meget bra gjennom dette kurset.
Barcelona Vi ventet med flyet et døgn for å få med oss Barcelona. Park Güell og La Sagrada Familia var to steder jeg har hatt lyst til å besøke i mange år. Nå gikk den drømmen inn i realitet. Med disse kunstopplevelser er jeg nok også mer på hjemmebane. Likevel: La Sagrada Familia skulle by på mer mystikk en noensinne… Mulig preget av kurset vi hadde gjennomført. Mulig inspirert av Alan Parsons Project`s plate fra 1987 som heter Gaudi. (Første gang jeg hørte dette navnet og lengselen om å dra dit ble vekket.) Mulig at det også skulle gå så mange år av mitt liv før jeg kom meg dit. Eller bare rett og slett imponerende i det vi kom inn. Igjen skulle jeg få kjenne på noe underlig. En salighet og respekt. For La Sagrada Familia og Antoni Gaudi. Og kanskje også for første gang; En kirke jeg følte meg hjemme i! – Ærre mulig?! Jeg følte en ydmykhet og stolthet. En respekt og beundring. Og et totalt åpent sinn. Mitt gamle Agfa Beier kamera (fra 1952) fikk en filmrull i sort/hvitt og jobbe med. På de siste benkeradene foran alteret var det totalt fotoforbud. Jeg tok et bilde så tett på jeg hadde lov. Så gikk jeg innenfor til de nærmeste benkeradene. Det var den totale ro. Selv i en stappfull kirke med turister var det ro der fremme. Jeg ber aldri bønner. Ikke i en kirke i hvert fall. Men her kom jeg til kort. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der. En halvtime? Tre kvarter? Noe sånt. Og snakket med Gud… Eller var det det jeg gjorde? Det var en bønn. En merkelig en. En med inntrykk og opplevelser. En tro på fremtiden. Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg vet bare at det må være det nærmeste jeg har kommet en religiøs åpenbaring. Den eneste, jeg noen gang har hatt. Og svarene på dette fikk jeg 14 dager etter hjemkomst da filmen var fremkalt og scannet. Hvem i alle dager er avbildet nederst på bildet? Det satt ingen der som kunne avspeiles på denne måten.
Det er da, at dette spørsmålet dukker opp for den magiske tredje gangen: - ”Hvorfor er du her?” Hvem er du som er så tydelig med på bildet? Der det ikke var noen i virkeligheten. Den underlige følelsen jeg kjente ble bekreftet. Men bare for å stille en haug av nye spørsmål.