Terje Winther blir med på electronica prosjektet Nes!O.
Tekst og foto: Tom Ståle Engebretsen
Et møte med synth guruen Terje Winther byr på en opplevelse.
Puben på Granholt er åstedet. En flaske eplemost til hver av oss. Jada.
Nesodden er en liten plass hvor vi begge er oppvokst. Vi har sett hverandre før, men ikke snakket sammen. Før nå.
Piano timer hos fru Patey er noe enhver musikalsk unggutt fra Nesodden har vært med på. (Den damen er en legende her ute.)
Terje var intet unntak. Men i motsetning til veldig mange andre gikk han videre med musikken. Det ble Musikkhøyskolen på Terje.
Og det er vel egentlig bare starten.
Terje forteller energisk om alt han har gjort. Jeg har ikke sjangs i havet til å skrive ned merittlisten hans. Han snakker fort, kunnskapsrikt og med smittende entusiasme.
Terje er en mann i bransjen.
- Du vet at vi lager synth treff? Et skikkelig nerdetreff hvor alle anorakker fra skapet dukker opp. Jeg elsker å spille live. I bandet vi kaller WintherStormer er vi 4 mann. Her skal jeg love deg at logistikk kan være en utfordring…
WintherStormer er altså bandet til Terje og Erik Stormer.
- Når vi blir spurt om å spille live, har vi ofte et problem. Vi har så utrolig mye stæsj med på scenen. Når du kan tenke deg ekstremt mye utstyr…. Ja da må du doble det!
Han forteller at mye improviseres når de spiller. De går ikke av veien for hjemmelagde instrumenter. En lidenskap som har holdt seg siden 70 tallet.
Jeg prøver å finne litt ut om hans egne soloprosjekter. Han bekrefter sin inspirasjon fra Berlin school musikken. Et uttrykk han også med glede utdyper.
- Det er så mange sjangere i dag at man er nødt til å ha flere referanser i dag, forteller han.
- Det holder ikke å si at man spiller elektronica. Det blir like dumt som å si at mann spiller gitar. Musikkstil forteller det ingenting om.
- Jeg er opptatt av Berlin school som er basert på det gamle Tangerine Dream, og Klaus Schulze. I andre land kan det hete Tectonic music eller space music. Når jeg spiller live bruker jeg mye analogt utstyr. Det kan være lange forløp med sequencer og mini moog. Det er mykt og vakkert og gjerne rytmisk. På scenen improviserer jeg gjerne soloer.
Jeg savner en lydopptager når jeg snakker med Terje. Han forteller så enormt mye, og jeg sitter kun med notatblokken min. Jeg hører hva han sier, og suger til meg kunnskap. Men å gjengi alt vi prater om, er ikke helt enkelt.
Rekker å notere ned noen bruddstykker;
- Det var så herlig bass i det anlegget. Alt vibrerte så tenna skrangla.
- Det er et håndverk. Gjort det mange nok ganger så får man dreisen på det.
- Det er en tung seig materie.
- Jeg reparerer gamle synther.
Vi snakker om lyd. Det vil si Terje snakker om lyd. Lyd design.
- Det er gamlegutta som kan lyd, sier Terje. Det er de som setter sitt fingeravtrykk på lyden.
Han forteller om Michael Jacksons ”Billie Jean”.
- Når du hører starten, ummph ahh, bare trommer, så vet du likevel at det er ”Billie Jean”. Bare på noe så enkelt som trommer. Det er det håndverk bak.
Terje nevner navnet på produsenten, men jeg rekker ikke å skrive det ned i farta. (Jeg burde vite slikt/gjort research, men nuvel…)
Jeg spør Terje om hva han tror om fremtiden til musikken. Hvordan landskapet vil se ut, nå som plateselskapene styres mer og mer som enkeltmannsforetak.
- Det har aldri vært laget så mye musikk som nå, forteller Terje.
- Man drukner i alt som skjer. Det er tydeligvis en metning. Live er tilbake for fullt. Man vil oppleve noe som er ekte, samtidig som konsertarenaer forsvinner. Det er en miss match i forholdet her. Jeg venter egentlig bare på at Napster generasjonen finner en løsning.
Jeg noterer ned en haug av artister som Terje foreslår å lytte til. Så tar vi turen ut på gata for et bilde. Jeg strener inn mot fotgjenger feltet.
- Her kan vi ta et bilde foreslår jeg. Ikke helt Beatles, men en fin location…
- Ahhh. Kjempetangenter! sier Terje Winther.
