Utstillingsanmeldelse
Lise
Stormoen: Endelig Lys
Av Tom
Ståle Engebretsen
Lise Stormoen markerer seg sterkt i Moss kunstforening. Det
har vært en lang prosess. Denne fotoutstillingen viser hvorfor hun hører hjemme
på kunstscenen.
Her er det mye flotte farger. Som i livet. Men det kommer
med en pris. Det som er forlatt. Gamle biler i en bakgård. Nedlagte hus hvor
det finnes spor etter mennesker. Fotografier som forteller sine egne historier.
Det nye som tar over. Naturen som vokser videre. Dette er bilder som rett og
slett må være i farger. Sort hvitt bilder byr ofte på nostalgi, melankoli og
fantasi. Noe som engang var. Når Stormoen`s bilder vises i farger, så er det
med oss. En tilstedeværelse i nuet. Fortiden er med. Men vi ser på tiden at det
er nå. Det er et virkelig kunststykke å formidle dette. Dette er ikke bilder
hvor tematikken er enkle dokumentasjoner over forfall. Dette er så mye mer.
Dette er å bruke fotografiet til å fortelle historier hvor alt henger sammen.
Likevel kjenner vi på uroen som ligger bak. Hjemmene er
forlatt. Der det engang var aktivitet og familier. Borte med tiden. Det er et nærvær
av historier i Stormoen`s bilder, at det blir nesten litt ubehagelig.
Estetikken møter virkeligheten. Fortalt på en sublim måte.
Fotografiene er små stykker av mørk poesi. Vi er nødt til å
lese de som noe sterkt. Ikke minst fordi det største bildet er av en
gravstøtte. Det er et bilde som bryter med den harmonien vi ellers
opplever. Det er ikke tilfeldig.
Ingenting er tilfeldig med denne utstillingen. Vi fanges inn i en større
helhet. Poesien er mørk, men det er også uendelig mye lys i det vi ser.
Det er unødvendig å si at det fotografiske håndverket er av
ypperste klasse. Vi er forbi det. Innholdet føles utleverende uten av vi trenger
å gå inn i det. Et modent blikk på tilværelsen. Man trenger livserfaring for å
komme dit. Det er livet. Den nærheten til livet som blomster og ugress kan
skape i sine farger. Det er et manifest på hvor vi står. Det gir glede å se alt
dette. Historien er med oss, selv om hendelser visner bort. Alt tar sin tid. Borte
blir det ikke. Sporene etter menneskene. De er med.
Det kan nok være mange måter å se denne utstillingen på. Tilsynelatende lar vi oss imponere av fargeprakten. Men vi ser tegn på ting som ikke eksisterer lenger. Det er dette som er imponerende med utstillingen. Det føles nært, og det skal en god kunstner til å formidle dette.
