tse art: ZAPPANALE #32

Reisereportasje fra Zappanale #32 2023

Bad Doberan i Tyskland

Av Tom Ståle Engebretsen

Hva sier man når man blir invitert til Zappanale festival i Tyskland? Selvfølgelig svarer man JA!

Zappa museum

Invitasjonen ble servert på gullfat av kamerat og «reiseleder» Rune S. En god Zappa entusiast som har vært på festivalen i mange herrens år. Mitt forhold til FRANK ZAPPA er mer en fascinasjon enn at musikken kryper innunder huden. Dette er en real Zappa tribute festival. Så dette må jeg oppleve!

Reiseleder Rune

Og Zappa det ble. I bøtter og spann. På de to scenene var det mye Zappa inspirert musikk. Og selvfølgelig diverse egne tolkninger av Zappa. Mye ujevn kvalitet. På høyden helt rått å høre på. Men mange band som kan jobbe litt med timingen på musikken. Zappa er jo perfeksjonisme. Just saying.

Det føltes veldig trygt og godt å ha en reisepartner som kjenner festivalen og Bad Doberan. Denne tyske byen like innafor Østersjøen med noen kilometer fra havet. En sommerturist by. Kanskje mest kjent for sitt over 100 år gamle damplokomotiv som går flere ganger daglig. «Molli» som også fraktet oss ut til festivalområdet. Her snakker vi kulldrevet damptog med den deilige lukten av forurensing. Herlig!

"Molli"

Det er en historisk konsensus over det hele. Byen var en del av det gamle Øst Tyskland og Zappa var forbudt frem til murens fall. Musikken levde allikevel i beste velgående. Det er ivrige lokalfolk som har dratt i gang festivalen. Nummer 32 i rekken i år.

Det er selvfølgelig musikk som gjelder. Forventningene var stor til BILLY COBHAM. Den legendariske trommisen som nå er 79 år. Men akkurat det sviktet litt. Stort sett rolige jazzrock svisker hvor alt er på stell, men med forferdelig lite «edge» i musikken. Lyden av et dårlig synth-horn erstatter IKKE en blåser rekke. Ferdig snakka.

ORANGE CLAW HAMMER ble den store overraskelsen. Vi var innom et lite klubblokale i byen og så de først der. Du verden det var tøft. Dagen etter stod de på festivalen på Mystery Stage. Sinnsykt! Dette kryper innunder huden der det skal sitte, og ståpelsen/gåsehuden kjennes.

Størst av alt for undertegnede: JON ANDERSON fra YES! Han var der! Med PAUL GREEN ROCK ACADEMY. Kids med talent. Unge lovende musikere og et ungpike ensemble som alle var svært ivrige på å vise frem sine talenter. Noen har det. Når de blir noen kilo tyngre, samt noen år med livserfaring, så kan det bli bra på mange av disse. Kvelden før hadde dette ca 25 personers orkester fremført Zappa låter. Litt høye stemmer for noe som egentlig skal være dyp Zappa stemme. Men det fungerte på et vis. Legger også fort merke til gitarister, trommiser, saksofonister og hvem som kan sin synth. Så kvelden etter er de, (PGRA) altså backing band for Jon Anderson. Tidvis ble dette svært solid. Høyt energi nivå. Noen ganger litt too much. Men det må sies at ingen spiller gitar som STEVE HOWE i Yes. Mye gode forsøk men det er ikke Howe. Godt levert allikevel. Tar i betraktning at dette er svært unge folk. Men de presterer også tunge presise og solide arrangement som fungerer godt sammen med Anderson`s lyse stemme. YES plata «Close to the Edge» har 50 års jubileum i år, og de spilte hele plata. Avbrutt av andre gode Yes klassikere innimellom. At stemmen til Jon Anderson holder seg godt, er virkelig imponerende. Dette ble festivalens beste øyeblikk.

Inntrykkene er mange etter en slik festival opplevelse. Man legger fort merke til den høye gjennomsnittsalderen. (kremt…) Her er det mye menn i svært moden livsalder. Zappa imaget lever i beste velgående med fippskjegg og grå hestehaler. Vi snakker voksne musikkentusiaster med en og annen kone på slep. Et karakterstudie, jeg egentlig burde tatt flere bilder av. Det ble ikke sånn i år. Men jeg ser en fremtidig mulighet. For dette var alt i alt en særdeles hyggelig festival å være på.