Ole Dørje. Tusenkunstner. Musiker. Konsert. På Soli-Brug.
Andre gang jeg ser Ole Dørje på scenen. Fordi det rett og slett er særdeles
hyggelig. Dørje med band.
Man trenger ikke apotek, når man får servert livets
medisiner her. Dette er rett og slett morsomt og velspilt. Musikalsk er vi
innom lett jazz inspirerte viser, og tekster om små og store ting i livet.
Romantikk og humor. Scene utstrålingen til Dørje er av den største sikkerhet og
selvfølge. Og det er en solid dose stand-up humor han formidler mellom låtene
også. Som publikum er vi med på leken. Selvfølgelig. Enten vi blir oppfordret
til å ta bølgen eller synge med. Visst pokker skal vi det. Hele atmosfæren
handler om en gjensidighet mellom bandet og publikum. Dette er en overdose av
kos. Overhodet ikke skadelig. Tvert imot. Smilet vinner frem. Så selv om det
synges om et trist liv foran tv-en, så er det nettopp NRK som burde ha filmet
og vist denne konserten.
Jeg er imponert av bandet. Til tross for sin lett henslengte stil så er det presisjon og dyktighet som driver dette. Det enkle er så mye mer avansert. Det er detaljer og spilleglede av episke dimensjoner. Fine store ord er bra. Det gjelder på dette. Her skal det krediteres til Ingar Guttormsen, bass, Roger Amundsen, keyboard og Totto Hansen, perkusjon. Kore kan de også.
La spesielt godt merke til flerstemt koring denne gangen. Presisjon.
Harmoni. Stemmer som fungerer utrolig godt sammen. Det er elegant. Lekkert
gavepakket til Dørjes gitar og sang.
Låten «Rød natt» er blitt en favoritt. Det er allikevel
helheten og dramaturgien som gjør dette til noe som setter spor. Lett
underfundige tekster, om livet slik vi alle kjenner det. Slik bare Ole Dørje
kan fortelle oss om det…
Dette er det bare å bli med på, om muligheten byr seg igjen.
Og Igjen. Og Igjen.
