En historie fra mine tidligere år.
Dette skjedde da jeg var i 20 årene. Sånn omtrent på 90`tallet. Selvtilliten var godt plassert på minus siden.
Ut på by`n skulle jeg allikevel. Fikk det for meg at å investere i en ny og kul skjorte var tingen.
Jeg dro på Oslo city. Til en butikk som virkelig kunne italienske skjorter. Langt over mitt budsjett. Kvalitet og finesse. Jada. Her var utvalget stort. Og dyrt. Selvfølgelig falt jeg totalt for en råflott skjorte. Den kostet mye mer enn hva jeg ville våge. Men kanskje jeg for en gangs skyld skulle unne meg noe råflott? Men tvilen og fornuften holdt godt grep i meg.
Så kommer han. Superselgeren. Han leser hva jeg tenker; Budsjett opp mot kulhetsfaktor.
- Denne skjorta er jo bare helt deg, sier han.
Man blir selvfølgelig smigret av slikt. Komplimenter var i grunnen mangelvare på den tiden. Men tvilen satt godt i. Vi pratet, og jeg fortalte mitt ærend. – At jeg skulle på Smuget den kvelden. For øvrig en virkelig favorittplass å være på. Jeg likte å danse. Noe jeg egentlig alltid har gjort. Høy musikk. Kul musikk. Dansegulv. Dj. Elementer jeg alltid har likt. Men dametekke var jeg ikke bortskjemt med. Klart jeg ville ha dame. Usikkerheten min lå nok klistret utenpå meg, i sammenhenger som dette. Lite som tydet på noen alfahann.
Tilbake til skjorta. Valget man må ta.
Har jeg egentlig råd til dette da?
All tvil forsvant da selgeren kunne gi meg følgende garanti:
- Den skjorten bare kler deg så bra. Blir det ikke noe dame på deg med denne, så kan du komme tilbake på mandag å få pengene igjen.
Han sa det. Han gjorde det. For en usikker og nerdete «20 something» som meg den gang, var det liten tvil om at dette var en sikker investering.
Det ble selvfølgelig ingen dame på meg. Til tross for en mye bedre stil på by`n enn noen gang.
Og like selvfølgelig gikk jeg aldri tilbake til butikken for å få igjen pengene. Man innrømmer ikke slikt.
Tom Ståle Engebretsen
(AI generert bilde via Dall-e)
