Sånn er systemet

Intervju med en alien. Novelle. 

(AI generert bilde tse)

Sånn er systemet

 

Både med og uten fredens øye så jeg din planet.

Små løpende delikatesser. Så lettlurte. Så nysgjerrige. Så uredde.

Til dere innser faren. Det øyeblikket dere forstår at jeg er jegeren.

Da må du gjerne løpe i ditt budskap om fred.

Tror du universet er fredfullt?

 

 

Der jeg kommer fra innser vi sannheten. Om overlevelse. Det finnes ingen lærdom. Fred er en illusjon. Men det betyr ikke at det er krig heller. Du er mitt matfat.

Kjemp imot så mye du kan. Jeg plukker den nærmeste uansett. Deres små hjerner er den beste biten. Vi kan ha medlidenhet. Innimellom. Men vi må ha mat. Sånn er systemet.  Det er utrolig hva sulten kan gjøre med en. Om bord i vår farkost, har det vært dårlig stemning før vi landet her. Nå har vi gått litt rundt i alle retninger. Dere er overalt. Dere er mange. Snart skal jeg møte mine kolleger igjen. Gode og mette. Sånn er systemet.

Synd for noen av dere.  Men vi kan smile og le igjen. Jeg ser frem til det.

Dere er noen underlige skapninger. Ikke helt ulike oss. Dere kan minne litt om oss for lenge siden.

Vi har for øvrig vært innom en planet hvor hat ikke eksisterte. Det var noen kjedelige skapninger. De var så likegyldige. Manglet sjel. Forstår du hva jeg prater om? Det spiller for så vidt ingen rolle. Martalsequenceren oversetter, slik at du forstår og jeg skjønner. Jeg forstår hva du mener. Du forstår hva jeg sier.

Likevel kommer dere til oss med et budskap om fred? Dere viser som regel alltid noe annet.

Akkurat dette må være unikt for deres rase. Vi kan snakke sammen. Men jeg er din art overlegen.

Hvordan skal jeg forklare dette?

Jo! Fluer! Du bestemmer helt dets skjebne. De er stort sett noen irriterende kryp. Det hender de forviller seg inn til dere. Da slipper dere fluene ut i frihet. Du skjønner? Barmhjertighet?

Mulig. Du vet den har en nyttefunksjon. Derfor.

Dere har absolutt ingen. Det er det underlige med deres planet. De mest smarte, er de mest unyttige for naturen. Derfor forsyner vi oss helst av dere.  

Vi hadde en funksjon på vår planet. Men noen av oss ville ut. Oppdage mer av universet. Jeg angrer på at jeg dro. Det er samme greie overalt. Vi finner mat. Fyller opp lagrene i farkosten vår, utover det vi dyrker selv. Så setter vi kursen mot neste levende planet. Reisen hit er egentlig ganske lang. Den neste vi skal til, er ikke så langt unna.

Slapp helt av. Vi har ikke tenkt å tømme kloden for dere unødvendige skapninger. Men vi tar det vi må. Jeg ser at flere av dere prøver å rømme unna. De får bare løpe. Akkurat nå er jeg så sulten at jeg tar den nærmeste av dere. Det får duge. En av dere blir mitt neste måltid. Sånn er systemet. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder å nevne alt dette. Det er en naturlov som dere kaller det. Å spise og bli spist. Sånn er systemet. Til om med i overført betydning er universet slik. Planeter slukes av gamle og sprengferdige soler. Det er jordens skjebne i fremtiden også.  Svarte hull spiser alt det kommer over. Sånn er systemet. Så må vi ikke glemme at det fødes og dør planeter og solsystemer til enhver tid. Noen utvikler seg raskt. Arter kommer og arter blir borte ustanselig. Mat i forskjellige former skal alt og alle ha. Både materie og levende vesener. 

 

Nå kjenner jeg at det omsider er nok mat. Dette har vært fråtsing av episke dimensjoner. Det trengte jeg. Det setter i gang noe større hos dere. Før i tiden ga dere oss offergaver. Da var det enklere. Nå har vi snart krigere etter oss. Militæret tror jeg dere kaller det. Men kjenner jeg kompisene på farkosten rett, så stikker vi bare en tur ut av atmosfæren deres. Dere kan ikke nå oss. Sånn er det å være suveren.

Vi kommer ned og henter noen flere av dere. Selv om neste planet ikke er så langt unna, så trenger vi proviant.  Vi lærte noe av den smellen vi gikk på sist vi var her hos dere. Merkelig nok blir vi aldri kvitt tabber i dette systemet.

Samme oppstyret hver gang. Primitive arter bruker det de har for å stoppe oss. Beklager. Det hjelper ikke.

En planet vi var innom hadde en gigabombe de valgte å bruke, i troen på at de tok oss. Det eneste det gikk utover var at ¼ av planeten deres ble ubeboelig. Snakk om tullinger.

Vi har møtt likesinnede opptil flere ganger. Da deler vi erfaringer og blir tilbudt gode måltider. Sånn er systemet. Andre arter vet at vi er suverene, og de vet sin plass i naturen. Mye oppfinnsomme måter å gjemme seg på. Ser ikke bort ifra at mye av det fungerer også. Så lenge det er nok å ta av, gjør vi heller det. De smarte men primitive, gjør klokt i å holde seg unna oss. Det er en annen historie.

Våpen. Våpen var det ja.

Hva har dere å by på? Ryktene vil ha det til at atombomber og hydrogenbomber er det største. Imponerende egentlig. Så enkle som dere tross alt er. Men det holder altså ikke. Vi måler fort hva dere planlegger. Så drar vi raskt ut dit dere ikke kan nå oss. Det forbauser meg stadig at arter som ikke er på universreiser, tror de kan slå oss med dødbringende våpen. Er det noe vi tross alt kan, er det krig. Det er universelt. Med krig har vi også lært forsvar. Vi kan lett starte prosesser som raskt tilintetgjør kloden deres. Det er enkelt. Vi har utstyr som kan sette i gang naturens mektigste våpen dere allerede har: Yellowstone. Det kan vi gjøre. Starte opp det hele. Det blir for enkelt. Og det er overhodet ingen vits heller.

Poenget mitt er at dere ikke kan vinne over oss. Men vi kan tabbe oss ut. Det har hendt før. Da får det bli som det blir. Vi har følelser. Selvfølgelig. Det blir sorg når vi mister noen. Vi er innstilt på at ikke alle klarer seg. Vi vet at tortur er en del av fangenskapet. Men pokker heller. Det gjelder arter seg imellom også. Enkelte primitive arter spiser seg selv. Sånn er systemet.

Forskjell på godt og vondt?

Selvfølgelig. Arter som kan vurdere dette er kommet langt. Men det betyr ingenting når det er snakk om overlevelse. Da blir absolutt alt primitivt.

Vi har selvfølgelig fiender rundt omkring. Derfor reiser vi sjelden til planeter vi har vært før. Unntaket er deres planet. Dere har til og med fanget en av oss.  Men det klarte dere å holde kjeft om.

Det er et problem arten deres har. Eller rettere sagt mangler. Dere mangler en kollektiv bevissthet som dere kan ta med dere i generasjoner. Dere glemmer. Dere evner ikke å ta med kunnskap over i neste generasjon, men gjør isteden opprør hele tiden. Så må dere lete tilbake i historien for å finne svar. Utrolig at dere ikke kan ta med kunnskap om planetens historie. I hvert fall de som har med arten deres å gjøre. Den kollektive bevisstheten er svak hos dere. Veldig svak.

Men det er altså en fordel for oss. Vi har vært her før som sagt. Mange ganger. Dere husker det bare ikke. Problemet vårt er at reisen vår har store avstander mellom planeter vi kan finne mat på.  Dere er langt unna mange andre planeter. Men vi utnytter hullet i hukommelsen deres om at dere ikke husker oss. Det er en naturlov i dette også. Dere har bare ikke funnet ut av den. Kanskje ville ting sett annerledes ut da. Men det blir bare spekulasjoner. Dere har uansett mange morsomme teorier.

 

Nå er vi her. Igjen.

Det sjokkerer dere. Selv om vi forsyner oss av dere, så legger vi alltid igjen et spor. Det er for at primitive arter kan utvikles.

Jeg nevnte kollektiv hukommelse. Noe som dere kan huske i flere generasjoner. Vi har diskutert dette, men er veldig usikre på om det blir riktig å tilføre dette. Man kan lære av naturen. Den er vi alle en del av. Uansett blir vi her en stund til. Litt på kloden deres, men stort sett utenfor atmosfæren. Det er tross alt tryggest for oss. Vi er dødelige vi også. Alt er. Utrolig nok så finnes det arter som tror på et evig liv.

Vi kan reise fort i tiden. Du kan selv gjøre matten. Dine i gjennomsnitt 80 leveår er ikke noe å snakke om, når vi er på reise. Vi stopper litt her og der, og har en parallell tid sammen. Akkurat den varer like lenge for dere, som for oss. 80 år er 80 år. Men i vår reise går tiden fort hos dere. Det er ikke så lenge siden vi var hos dere. Pyramider. Stonehenge. Joda. Vi var der. Noen merkelig påfunn dere har om dette i ettertid. Likevel; Tabben var Roswell. Tror det var i noe dere kaller år 1947. Ikke så lenge siden for dere heller faktisk. For oss er det nylig og derfor vi returnerer nå. Vi har kranglet. Vi har vært uvenner. Og vi er lei oss. Dette var en tabbe. Da gikk alt galt for oss. Vi mistet en av våre.

Vi har ingen grunn til å tro at vår venn lever. Alderdommen ville også vært tydelig i forhold til oss nå.

Vår venn ble med i deres tidsbegrep. Men det kan ikke ha vært lenge. Det er vi vant til. Mest sannsynlig er vår venn dissekert for vitenskapen. Etter dette er han helt sikkert spist av dere. Deres art er lik alle andre på dette området. Moral og etikk betyr ingenting, når man står foran noe ukjent. Det koker som oftest ned til den primitive sannhet: Kan det spises? Det har dere gjort med en av våre. Sånn er systemet.

Tom Ståle Engebretsen