Vi møttes første gang i forbindelse med en utstilling for litt over 15 år siden, på Vøienvolden gård. Da hadde han allerede et langt og aktivt kunst –og yrkesliv i Norge som fotograf – og filmskaper; Grunnlegger av fotokunstgruppen Manité da han kom til Norge (1962) sammen med Arild Kristoffersen (Kristo) og Robert A. Robinson. Som yrkesfotograf sammen med Stein Thue. Samt en rekke dokumentarfilmer både som regissør og stillsfotograf.
Han hadde nylig hatt en utstilling på Henie-Onstad og disse bildene skulle nå vises i et betydelig mindre arrangement. Men du stilte opp. Med store sort-hvitt fotografier i et trangt og lite lokale. Det var her det skjedde noe. Noe som skulle få konsekvenser for et varmt og dypt vennskap.
Mens vi satt i lokalene var det om å gjøre å finne best mulig plassering for utstillingen, med den roen og stillheten bildene fortalte. Det var her vi fant tonen. En vandring inn i en liten og kompleks verden med en utfordring som var vanskelig, men ikke umulig. Vi ble kjent der. Du med din varme, ubegrensede tid, humor og ærlighet. Noe jeg vet at mange fikk oppleve med deg.
Ettersom årene gikk holdt vi kontakt. Du så alltid fremover og jeg ble også tatt med i din historievandring. Om livet i Arizona hvor du kom fra. Om reisene du tok til hjemlandet. Hvordan du jobbet med bilder i ørkenen. Du var en indianer i naturen. Du lyttet. Du observerte. Du tok deg tid. Tid til å se. Se små absurditeter og detaljer. Med åpent sinn og stor sinnsro fant du dine motiver. Du var en god forteller. I bilder og ord.
Du hentet frem egenskaper hos andre og verdsatte de. Du hentet frem magiske øyeblikk i en ellers liten by som Oslo. (Vist bl.a. i boken: En amerikaner i Oslo). Det var filmene dine med realisme og sterke skildringer. Du var historieinteressert. Du var engasjert. Noe du også kunne formidle.
Og du var nysgjerrig. Du ble digital med fargebilder. Paletten blomstret som du selv gjorde. Du viste meg en foto-serie med varianter av et tre på hytta. Du fortalte hvordan dette ensomme treet stod ved vannkanten. Du jobbet med det. Du tok bilder av det. Det ensomme treet. Når du virkelig var godt inne i det, så var treet plutselig borte. Bonden hadde tatt det. Treets historie sluttet der. Du rakk det du skulle. Tilbake sitter melankolien og sentimentaliteten. Du likte begge deler, men var verken melankolsk eller sentimental. Du så humoren. Du fant liv i det som stod stille. Det som beveget seg fort, frøs du fast til stillhet.
Nå er det din stillhet som gir oss ettertanker.
Tankene går til din familie og venner. En ekstra klem til Gry.
Tom Ståle Engebretsen
