Som gammel fagmann og kreativ hurragutt har jeg ikke helt taklet den digitale overgangen. Viljen er der.
Men når bildene du ser i søkeren ikke er ferdig før det har vært igjennomen en tidkrevende runde i Photoshop… Så...
Distansen fra gleden med fotografering til ferdig resultat ble for lang. Derfor forsvant også mye av det jeg liker med fotografering;
Kunnskap om hva foto egentlig er, for å eksponere et riktig bilde. I situasjonen, i øyeblikket, det du vil ha.
Så fikk jeg prøve noe nytt. Med den største klisjeen i verden; Før Leica M Monochrom. Jada, jeg vet. Uhemmet reklame, men hvorfor ikke.
Tro meg når jeg sier dette; Etter 3 år med heller laber interessse for fotografering, ble det gøy igjen.
På et døgn skjedde det noe. Jeg fikk låne en Leica M Monochrom av Bresson på årets Nordic Light i Kristiansund. Et døgn som skulle forandre noe viktig.
Gleden med foto var tilbake. Meningen med livet du vet. Foto er livet. Den ellers nøkterne og svært kritiske undertegnede ropte i sitt stille sinn:
Halleluja! Og det må sterkt påpekes at jeg er langt unna religiøs.
I Kristiansund så jeg et skilt hvor det stod: Suppe, såpe, frelse. Forøvrig var dette frelsesarmeen sitt skilt. Er det tilfeldig? Neppe. Med andre ord handler dette om livsnødvendigheter.
Selveste basalbehovene. Og det må en Leica M Monochrom til for å dyrke den interessen jeg nesten hadde gitt opp. Luksusvaren. Men slik er livet. En glede å være med på.
Noe vi skal behandle med omsorg og respekt.
Som fattig kunstner, med manglende evne til å tjene penger, fikk jeg innpass i selveste himmelriket. En Leica M Monochrom mellom hendene.
Det var som H.C. Andersen´s eventyr: Piken med fyrstikkene. Jeg fikk tenne en fyrstikk og kjenne varmen glede en forfrossen kropp. En underlig følelse av nærhet inn
til hjerteroten. Håpet ble født. Så var det over. Et døgn med usannsynlig glede. Kameraet måtte leveres tilbake, og sorgen tok igjen sin plass.
Jeg klarer meg en stund på minnene. De alltid tilstedeværende øyeblikk. Hver eneste eksponering skal feste seg til hukommelsen. De fryste øyeblikkene jeg vil beholde.
De er mange.
Med 8000 iso i dagslys. For korte lukkertider til bevaring av hendelsene som oppstår. Raskt og levende hele tiden. På den gammeldagse måten. Ikke for å knipse hundrevis av bilder og tro at ett blir bra.
Men det å jobbe med hvert bilde. Se i søkeren, tenke, føle, kjenne når det skal sitte. Akkurat som i gamle dager med film. Nå blir resultatet det du ser. Det du vil ha.
De manuelle innstilllingene og fokusen gjør fotografering til noe hjernen må jobbe med. Da blir det tilstedeværelse. Til motivene. Til gleden. Til kommunikasjon.
Som gjør hvert eneste bilde bedre.
Portrett av Dan Young
Som gammel fagmann og kreativ hurragutt har jeg ikke helt taklet den digitale overgangen. Viljen er der.
Men når bildene du ser i søkeren ikke er ferdig før det har vært igjennomen en tidkrevende runde i Photoshop… Så...
Distansen fra gleden med fotografering til ferdig resultat ble for lang. Derfor forsvant også mye av det jeg liker med fotografering;
Kunnskap om hva foto egentlig er, for å eksponere et riktig bilde. I situasjonen, i øyeblikket, det du vil ha.
Så fikk jeg prøve noe nytt. Med den største klisjeen i verden; Før Leica M Monochrom. Jada, jeg vet. Uhemmet reklame, men hvorfor ikke.
Tro meg når jeg sier dette; Etter 3 år med heller laber interessse for fotografering, ble det gøy igjen.
På et døgn skjedde det noe. Jeg fikk låne en Leica M Monochrom av Bresson på årets Nordic Light i Kristiansund. Et døgn som skulle forandre noe viktig.
Gleden med foto var tilbake. Meningen med livet du vet. Foto er livet. Den ellers nøkterne og svært kritiske undertegnede ropte i sitt stille sinn:
Halleluja! Og det må sterkt påpekes at jeg er langt unna religiøs.
I Kristiansund så jeg et skilt hvor det stod: Suppe, såpe, frelse. Forøvrig var dette frelsesarmeen sitt skilt. Er det tilfeldig? Neppe. Med andre ord handler dette om livsnødvendigheter.
Selveste basalbehovene. Og det må en Leica M Monochrom til for å dyrke den interessen jeg nesten hadde gitt opp. Luksusvaren. Men slik er livet. En glede å være med på.
Noe vi skal behandle med omsorg og respekt.
Som fattig kunstner, med manglende evne til å tjene penger, fikk jeg innpass i selveste himmelriket. En Leica M Monochrom mellom hendene.
Det var som H.C. Andersen´s eventyr: Piken med fyrstikkene. Jeg fikk tenne en fyrstikk og kjenne varmen glede en forfrossen kropp. En underlig følelse av nærhet inn
til hjerteroten. Håpet ble født. Så var det over. Et døgn med usannsynlig glede. Kameraet måtte leveres tilbake, og sorgen tok igjen sin plass.
Jeg klarer meg en stund på minnene. De alltid tilstedeværende øyeblikk. Hver eneste eksponering skal feste seg til hukommelsen. De fryste øyeblikkene jeg vil beholde.
De er mange.
Med 8000 iso i dagslys. For korte lukkertider til bevaring av hendelsene som oppstår. Raskt og levende hele tiden. På den gammeldagse måten. Ikke for å knipse hundrevis av bilder og tro at ett blir bra.
Men det å jobbe med hvert bilde. Se i søkeren, tenke, føle, kjenne når det skal sitte. Akkurat som i gamle dager med film. Nå blir resultatet det du ser. Det du vil ha.
De manuelle innstilllingene og fokusen gjør fotografering til noe hjernen må jobbe med. Da blir det tilstedeværelse. Til motivene. Til gleden. Til kommunikasjon.
Som gjør hvert eneste bilde bedre.
Portrett av Dan Young
