Hvilken livsfilosofi og inspirasjon sitter Eyvind Solås på? Hva gjør denne entertaineren for å strukturere sitt mangfoldige kaos? Fargepaletten i livet er noen av de svarene han gir.
Linjer skal fargelegges, slik at det ikke bare er matematisk. Eyvind Solås er i humør fra starten. Det er følelser mellom mennesker, sprudler han. Det er viktig å ikke være så selvanalytisk. Jeg forsøker å være intuitiv. Så er det bare å strukturere, så det ser ut som intellektualitet.
Inspirasjonskildene er mange i Eyvind Solås sitt liv. Egentlig handler det kun om to slags inspirasjoner, forteller han. Det ene er det narcistiske egoistiske. Den andre er den egenskapen de fleste har, og det handler om å være privat interessert. Det enkle eksemplet kan hentes fra Peer Gynt; Det å tro på en problematisering, for deretter å gjøre det til en kamp. Det er en forestilling med visjon. Det handler mye om hardt arbeid. Mens du jobber går alt greit. Det er en inspirasjon.
Tiltross for hardt arbeid ble ikke forestillingen "God kveld, Borge" på Scene West noen stor suksess for noen år siden. Blandet kritikk får ta mye av skylden. Eyvind Solås henvender seg kanskje ikke til det allmenne publikum. Likevel er mange av karakterene hans tatt fra virkeligheten. Humoren ligger i det enkle, selv om det ser komplisert ut.
Jeg er på mange måter ute etter det klarest mulige uttrykket, forteller Eyvind. Prøve å gi det folkelige ny betydning. Selv om det ikke klaffer, så er det noe der, som det er viktig å tro på. Forenkling er egentlig en formel for nye dypere sider, som tilslutt handler om å skape.Han ser ikke på seg selv som humorist. Humor oppstår ikke uten at det er i samspill med noen, forklarer han. Det er ingen identitet uten lek. Lek er utgangspunktet for noe permanent. Et sted å stå på, før man vil frem til noe. Det er ikke lurt å være så komplisert. Klokskap ender ofte opp i resignasjon, eller en kamp på liv og død. Bare se på eventyrene til H.C. Andersen. Han finner frem til det laget innerst inne som er gjenkjennelig. Gir så et innhold med dynamikk. Pøser på og overdriver. Det er allikevel fargene som betyr noe. Det er det vi sitter igjen med.
Referansene til Eyvind Solås er mange og utdypende. Men for å forstå hans kreative tenkemåte, må vi inn i kulørene.
Jeg er veldig glad i fargene blått, gult og hvitt. Det er farger med en begynnende pubertet. Det er stil. Men det viktigste er allikevel den sorte ramme. Det er yttergrensene og begrensningene i det som skjer. Innenfor dette er det frie tøyler i alle mulige kombinasjoner. Her er selve melodien. Her finnes polyfonien som fletter seg inn i hverandre. En kan tenke kontrapunktisk, og finne det flerstemmige uttrykket. Men alltid innenfor den sorte rammen. Jeg går alltid etter en gjenkjennelse.
Tegnelæren min fra barndommen gjorde meg fri. Han inspirerte til maling. Jeg lærte egen teknikk. Sånn er det fortsatt at maleriet erstattet noe i musikken. Når maleriet dør, er det bare å tegne mye tøys. Men det beste er en selvpålagt liten ramme. Med flere begrensinger oppnår man større frihet.
Blandingen av farger, musikk og kunst ser ikke ut til å bekymre Solås. Interessene er mange og grundige. Ved å høre på musikk jekker jeg meg opp, forteller han. Det gir en dimensjon som ofte er helt annerledes enn meg selv. Litteratur og dokumentarstoff gir enda større innsikt.
Forsoningen finnes i musikken. Likevel er det alltid noe som mangler. Alt er så rart, og jeg oppsøker situasjoner og mennesker. Etter en god samtale blir det litt mindre rarere. Det oppstår undring og nysgjerrighet. Jeg har en hysterisk trang til sammenhenger. Det handler mye om spørsmålet: Kan du skjønne? Jeg kan ikke det. Det er egentlig ganske ufattelig. Hele tilværelsen blir vanvittig meningsfyllt!
Dette er takknemlighetsbølger. Hvor deilig det er å komme til kort. Det allminneligste er ofte det mest fantastiske.
Noen allminnelig samtale synes langt unna. Selv om temaskiftene er i Solås sin verden, så holder vi en underlig og stram fremdrift. Det ligger i fargene. En av de solskinns - lyseblå historiene er om barndommen.
Jeg kan huske barndommen godt, sier Eyvind, og han ser forbausende barnlig ut. Det var en tid da jeg var lykkelig. Jeg ble akseptert for den jeg var, og fikk lov til å leke mye. Jeg har vært heldig. Det å få lov til å være seg selv. På ingen tidspunkt følte jeg at ytterverdenen var imot. Jeg har i grunnen valgt en intuitiv vei siden jeg var 5 år. Har nok kanskje vært målrettet uten at jeg har tenkt på det. Jeg ville være meg. Det er jeg fortsatt, hvor nytelse og jobb
går i ett. Har hele tiden fått en følelse av aksept, som kan skremme andre som ikke får det. Etterhvert har jeg også sett andres problemer, og merker en forandring hos meg selv. Mye via kunsten. Jeg kan bli sjenert i forhold til et verk. Se på Mozart, han må jo ha kommet med en UFO i sin tid. 
Humoren sitter velbegrunnet løst hos Eyvind Solås. Det gjør alvoret også. En scene er en ramme du ser litt av, fortsetter han. Det er mennesker rundt hele tiden. Her ligger mulighetene og potensialet. Man skaper en ny iscenesettelse. Det handler om en fundamental kjærlighet. Jeg graver langt ned i jorden og finner mulige sammenhenger. Både som skuespiller og komponist er det et rom å komme inn i. Her sitter du å sveiver og lager din egen verdimåler. Du måler med andre ord verdien i rommet. Det er ikke uten grunn at de snilleste mennesker, er de beste til å spille djevler. Man bruker det motsatte fortegn. Det er en tro i dette; Frigjøring fra selvet, til personer som er langt unna seg selv. Du kjenner det du distanserer deg fra. Og i dette øyeblikket inntar du en rolle. Det er der karakteren ligger.
